**Hva ville du gjort om armen din hadde blitt fanget under en kjempestein midt i Grand Canyon uten et menneske på mange mil? **

Originaltittel: 127 hours** Kategori:** Adventure/Drama Spilletid: 1 time og 33 minutter Regissør: Danny Boyle Med: James Franco, Amber Tamblyn og Kate Mara

127 timer er basert på den sanne historien til Aron Ralston; et kroneksempel på en ung, rastløs sjel som utforsker naturkreftene – helst på egen hånd, og uten å si hvor han er. Den gangen det går galt, går det fryktelig galt. Han faller ned i en sprekk og får en kampestein som gjør at hånda hans sitter fast mellom steinen og fjellveggen.

Etter et par mislykkede forsøk skjønner Ralston (spilt av James Franco) fort ut at han aldri kommer til å få den løs. Han har minimalt med mat med seg og kun en flaske vann. Det sterkeste med filmen er følelsene den klarer å vekke hos den som ser på. Et intens ubehag og medlidenhet er de som er sterkest hos meg når Ralston skriker av smerte. Jeg husker godt denne saken når den gikk rundt i alle verdens medier. Når jeg hørte for et par år siden at dette skulle bli lagd en film av tenkte jeg bare at hvordan i all verden skal de klare å underholde meg i halvannen time med en type som sitter fast? En annen ting er at jeg visste hvordan filmen kom til å ende og det vil jeg selvfølgelig ikke ødelegge for dere som ikke har sett den enda. Om du er som meg og har fått med deg saken så skal du få vite: det har ingenting å si, selv om du vet hva som skjer er filmen fortsatt magisk!

Danny Boyle klarer så absolutt å holde oss interessert ved hjelp av flashbacks og hallusinasjoner av livet til Aron Ralston. Ralston analyserer hele livet og angrer både at han slo opp med x-kjæresten sin og at han ikke har god nok kontakt med sine foreldre. Dette er rett og slett en film om rasjonelle handlinger i en desperat situasjon, om menneskets naturlige evne til å gjøre alt som er mulig for å overleve.

James Franco er magisk i denne rollen og jeg ser for meg han som den ensomme cowboy’en som løper rundt og ikke bryr seg om noen andre i seg selv. Jeg føler hans smerte og Franco leverer den beste rolletolkningen jeg har sett av han i hvertfall.

En annen ting med filmer som det her er at veldig mange blir veldig «hollywooded» opp og det blir lagd unødvendig drama der det absolutt ikke er nødvendig. Det er ikke tilfelle her. Den ekte Ralston har vært med på hele produksjonen og han uttalte at denne filmen var så ekte at den kunne like gjerne vært en dokumentar. Filmen er godt lagd og viser menneskelig mot på det aller, aller beste!