Et gjesp av en film som prøver så hardt så hardt å være noe, men den klarte ikke å engasjere meg i hvert fall. (Anmeldelse av Somewhere) **

Originaltittel: Somewhere** Kategori:** Drama / Komedie Spilletid: 1 time og 32 minutter Regissør: Sofia Coppola Med: Stephen Dorff, Elle Fanning and Chris Pontius

Sofia Coppola fortsetter der hun sluttet med Lost in Translation i 2003, livstrøtte menn med for mye penger som prøver å finne en mening i livet. Vår hovedperson Johnny Marco (Stephen Dorff) er en filmstjerne i Hollywood og lever livet som vi alle drømmer om: bor kun på hotell, har pene strippere hver kveld, holder legendariske fester og hooker opp med en ny pen dame hver kveld i en endeløs rekke av one-night-stands. Potensielt bra, tenkte jeg. Men akk nei. Det skjer så vanvittig lite i denne filmen at jeg faktisk vurderte å skru av filmen og sette meg og spille kabal. Filmen bruker 50 minutter i rolleoppbygning av hovedrollen og jeg sitter hele filmen og venter på at det skal skje noe.

Det eneste positive jeg kan si er at det ikke er den typiske klisjèen med en far som aldri er i nærheten og en sint datter som ikke vil tilgi. Far og datter har et fint forhold som utvikler seg til å bli enda bedre gjennom filmen. Som sagt etter 50 minutter så blir Johnny tvunget til å ta vare på sin datter i noen uker da hans x-kjæreste trenger en liten stund for seg selv og Johnny blir for første gang i livet sitt tvunget til å engasjere seg i datterens liv.

Coppola fortsetter som en filmfestival-yndling men for meg funker det bare ikke. Både begynnelsen av filmen og slutten skal være dype og meningsfylle men de blir bare for lange. Introen varer i 5 minutter med en ferrari som kjører i en sirkel.

Alt i alt er denne filmen verdt å se om du elsker festivalfilmer med dype meninger og på jakt etter noe langt unna Hollywood-filmer kan tilby. Men for min del ser jeg heller enda en Arnold Schwarzenegger film enn å pine meg igjennom en så treig film som det der igjen!