Oslo 31. august er en film, som bruker alle de viktige filmkriteriene for å lage en god teknisk film, som dessuten tar opp et viktig tabubelagt tema om det norske narkomiljøet. Originaltittel: Oslo 31. august Sjanger: Drama Spilletid: 1 t 34 min Regissør: Joachim Trier Med: Anders Danielsen Lie, Hans Olav Brenner, Ingrid Olava og Petter With

Anders Danielsen Lie gjør en utrolig god jobb i denne filmen. Han spiller med ikke så altfor mange ord, og klarer å gjøre en sterk rollefigur ved bruk av taushet og blikk du kan lese klart, men på samme tid klarer han å beholde mystikken rundt det hele.

Denne filmen er ikke for alle og en hver. Jeg vil anbefale den til de av dere som skal studere, har studert eller studerer film, da dette er en meget god fagfilm. Dette er ikke et drama som alle kan like, men for de som liker seriøse filmer utenom det vanlige typisk amerikanske, egner den seg også godt. Med unntak av et par tekniske feil, vil jeg si at denne filmen er lærerik og interessant. Vi får tre inn i miljøet blant tidligere narkotikamisbrukere, og å føle på kroppen hvordan man kan bli av å være i et slikt miljø.

Taushet er gull i denne filmen, og produksjonsteamet bak filmen har truffet usedvanlig godt på når musikk er viktig, og når stillhet er den vakreste sang.

I filmen følger vi hovedpersonen gjennom 24 timer, fra han første gang prøver å ta selvmord den 30. august, og hans reise som en «rehabilitert» mann i Oslos gater som ender den 31. august.

Det er ikke mange lattermilde stunder i denne filmen, men noen gullkorn blir sluppet innimellom. Regissøren har gjort en fantastisk skildring av partyfaktoren i Oslos noe tvilsomme miljøer, og enkelte scener i filmen får det til å føles som om man selv er full. Kombinasjonen av manglende replikker, og helt riktig lyd og lys gjør dette til en fantastisk reise i narkojungelen, og fram til hovedpersonens endelige mål.

Må trekke noen poeng på avslutningen, for jeg ville selv ha valgt å avslutte filmen tidligere på en mye mer tragisk og sinnssyk måte. Men det er et stort pluss for starten, hvor regissøren tar publikum med på en rundtur i Oslos gater, hvor alt er helt forlatt. Voiceover i starten av filmen er dessuten gull verdt. Et seriøst, men vakkert kunstverk vil jeg kalle det.

Skrevet av: Marthe Cecilie Skammelsrud Madsen