Man skal lete lenge etter ”verdensrom”-filmer som kan tre inn i ringen og ta opp kampen med Stanley Kubrick sitt episke mesterverk 2001: en romodyssé fra 1968. En karrieredefinerende film som omhandler mennesket i en marerittaktig situasjon, ensom og langt vekke fra enhver sivilisasjon. En film som med ramme alvor kunne snøret på seg hanskene, er den klaustrofobiske fortellingen Moon.  

Originaltittel: Moon** ** Kategori: Drama/Sci-Fi** ** Spilletid: 1 time og 37 minutter** ** Regissør: Duncan Jones** ** Med: Sam Rockwell, Kevin Spacey

**
**

Av: Ole-Ottar Karlsen Høgstavoll

Sam Rockwell, et etter hvert kjent navn i Hollywood, portretterer astronauten Sam Bell i denne filmen fra 2009. Rockwell som har vært å se i biroller i kassasuksesser som Den Grønne Mil, Iron Man 2 og nå senest Cowboys & Aliens, gjør i denne filmen sin beste hovedrolle noensinne. Rockwell har som den eneste fysiske skuespilleren i filmen en stri tørn med å bære filmen fremover – alene. Dette klarer han på en mesterlig måte, med svært troverdig skuespill. Filmen er regissert av Duncan Jones, sønn av artist David Bowie, som viser sine strålende filmfaglige kunnskaper som i disse dager også synliggjøres i filmen Source Code.

Sam er alene som astronaut på månens kalde og konstant mørke bakside. Den eneste han har å forholde seg til er den intelligente robothjelperen GERTY, forøvrig mesterlig spilt av Oscar-vinner Kevin Spacey (American Beauty). Han har begrenset kommunikasjon tilbake til jorden og bare en håndfull arbeidsoppgaver som skal gjøres før fantasien tar over for å fylle ut resten av dagen. I tre år er han stasjonert på dette mildt sagt ugjestmilde stedet for å drive et ”kraftverk” for Lunar Industries, som sender energi tilbake til jorden i form av det fiktive Helium-3. Oppholdet nærmer seg slutten, men situasjonen blir mer innviklet enn Sam på forhånd hadde trodd. En rekke urovekkende hendelser gjør sitt til at Sam nå kjemper en kamp mot klokka.

Dette er en nærmest poetisk tolkning av mennesket og en av dets store svakheter, avhengighet av sosial kontakt. Den kan med et skråblikk virke som en hyllest til en gruppe filmstorheter som spenner mellom tidligere nevnte Kubricks 2001: en romodyssé og Robert Zemeckis’ Cast Away. Filmer som tar opp den desperate kampen mot ensomheten, mot det som ved enhver anledning prøver å hindre protagonisten i å finne tilbake til sivilisasjonen og dermed tryggheten. Det er det usikre som også i denne filmen virker svært forlokkende på den som følger historien. Den store forskjellen mellom Moon og dens sjangerbrødre er likevel selve rollefigurens kamp. Sam Bell opplever i desperasjonen det å møte seg selv – bokstavelig talt. Mer kan man ikke si, uten å avsløre for mye. Flotte spesialeffekter og en stillhet som er sjelden for egentlig alle type filmer får livet på månen til å se svært autentisk ut. Til og med når Sam Bell marsjerer ut av basen og måneroveren er vektløshet omtrent perfekt matchet til månelandingen fra 1969. Her har man virkelig også gått inn for å gjøre filmen detaljrik, med en rikt utstyrt månebase som base. Det eneste jeg kan sette fingeren på både når det gjelder dramaturgien, så er det at jeg gjerne kunne tenkt meg å se enda mer. Filmen kan trygt anbefales alle som liker rolige og detaljrike filmer med innblikk inn i menneskets psyke. En godbit for enhver filmsamling!