** Erik Skjoldbjærg leverer en nokså interessant dramafilm om **rusmisbruk, familieforhold og psykisk lidelse. Den har historiemessige brister, men skuespillet er bra. **

Originaltittel: Prozac Nation Kategori: Drama** Regissør:** Erik Skjoldbjærg Spilletid: 95 min Med: Christina Ricci, Jason Biggs, Anne Heche, Michelle Williams, Jonathan Rhys Meyers, Jessica Lange

Jeg hadde store forhåpninger til denne filmen, ettersom Erik Skjoldbjærg stod for regien, mannen som ga oss «Insomnia». Den handler om en ung jente (Christina Ricci) som skal begynne på Harvard. Hun er en meget talentfull skribent, men hun har alvorlige rusproblemer, og det viser seg etterhvert at det går utover psyken hennes. Hun ble oppdratt av bare moren, ettersom faren dro fra dem da hun var en liten jente, så det skal vise seg at hun har et veldig dysfunksjonelt forhold til faren sin. Hun har aldri vært særlig flink til å ta kontakt med mennesker, men hun får seg allikevel et par venner på Harvard. Disse blir etterhvert bekymret for henne fordi hun nekter å sove før hun er ferdig med en artikkeloppgave. Dette gjør at hun blir manisk og festingen kommer til et bråstopp.

Filmen skildrer godt hvordan det er å ha en bipolar lidelse, men den svikter imidlertid litt i struktur og generell historiefortelling. Ved det mener jeg at selve historien i filmen er ganske så sjelløs og kjedelig. Strukturen henger ikke helt på greip heller: vendepunktet i filmen kommer altfor tidlig og alt som følger deretter virker platt og innsatsløst.

Koblingen mellom rusmisbruk og psykiske vansker skildres relativt greit i Prozac Nation. Filmen understreker at det finnes en grense for hvor mye et menneske kan tåle av diverse rusmidler før kroppen og sinnet sier stopp. Det er forsåvidt et viktig tema filmen tar opp, siden veldig mange psykoselidelser begynner med rusmisbruk. Barndommen til hovedkarakteren forblir en myte, man får kun se noen få fragmenterte klipp fra den problematiske barndommen hennes, så man blir nysgjerrig på hvordan hun er blitt som hun ble og hvorfor det til slutt fører til en psykoselidelse. De viktigste hendelsene ved foreldrenes skillsmisse kunne også vært bedre utdypet, da det virker litt tilfeldig hvorfor de bestemte seg for å skilles.

Skuespillet i filmen er derimot enestående, og både hovedrolleinnhaver og hovedrollens mor leverer en praktfull prestasjon. Det hjelper dessverre i all hovedsak lite når resten av filmen fremstår som en studentfilm laget av hjelpeløse ungdommer med en halvgrei innsikt om hvordan man lager film. Denne filmen er med andre ord en middelmådig produksjon med kun et par gode scener. Anbefales forøvrig til de av dere som vil lære mer om psykiske lidelser, som f.eks bipolar lidelse.