Her er en liste over filmer jeg skulle ønske jeg ikke hadde sett.

Disse filmene er fenomenalt dårlige i struktur, generell historiefortelling og de fleste andre kriterier.

Conan The Barbarian (2011)

Kategori: Action/Eventyr Regi: Marcus Nispel Skuespillere: Jason Momoa, Stephen Lang, Ron Perlman, Rachel Nichols, Rose McGowan, Bob Sapp. Spilletid: 113 minutter

Arnold «The Climanator» Schwarzenegger spilte denne rollen i de tidligere filmen om barbaren Conan. Jeg mener han gjorde en grei innsats, filmene var forferdelige, men Arnolds innsats var akseptabel.

I denne filmen spiller forøvrig Jason Momoa rollen som Conan. Han sier ikke mye og når han sier noe skulle man helst ønske at han bare klappet igjen kjeften sin. Dialogen i denne filmen består stort sett av grynte- og skrikelyder, noe som ikke er spesielt behagelig å forholde seg til. Selv om tegneserien er full av utropstegn og tåpelige hendelser, trenger da ikke nødvendigvis filmen å følge i dens fotspor. Dessverre virker det som de har tatt utgangspunkt i det dårligste ved tegneseriene. Blod, innvoller og hjernemasse blir presentert som om det skulle vært dessert.

Historien er enkel og på samme tid fantastisk idiotisk. Den handler om et barn (Conan) som bokstavelig talt ble født på slagmarken. Han bruker alle sine ressurser på å hevne sin fars død, og da må han slåss mot uttallig mange skurker. Høres enkelt og underholdende ut. Det er det ikke. Jeg valgte å bruke tiden min på søvn, framfor det å se ferdig dette vraket av en film. Tenk forebyggende, ikke se denne filmen!

**Hercules in New York (1969)

**

Kategori: Action Regi: Arthur Allan Seidelman Skuespillere: Arnold Schwarzenegger, Arnold Stang, Deborah Loomis, James Karen. Spilletid: 1 time og 15 minutter

Denne filmen kjøpte jeg sammen med «Terminator 2», da de kom i en samleboks.  Terminator 2 var som forventet: Kul, stilig, engasjerende og action-spekket. Hercules in New York har helt fram til nå ikke gitt meg noen god grunn til å beskrive den med noen andre ord enn elendig. Skuespillerprestasjonene minner om barneskoleopptredener fra bygda der alle er analfabeter og måper i stedet for å lese replikkene sine.

Denne filmen er litt over en time med muskelspasmer i form av «pectoral dance», og applausen og beundringen som følger av nettopp det. Det var delvis underholdende da Arnold «Strong Man» Schwarzenegger begynte å slåss mot et dusin sjømenn. Årsaken skjønte jeg ikke helt, men han smilte mens han banket dem opp, så da antar jeg at han gjorde for gledens skyld. I en annen scene slåss han mot en bjørn (fortsatt i New York), eller rettelse, en mann i et dårlig bjørnekostyme.

Arnold har med denne filmen anskaffet seg en fornuftig måte å promotere seg selv på. Og det har funket bra for ham, utrolig nok. Jeg liker Arnold Schwarzenegger og mange av de filmene han spiller i, men Hercules in New York kan jeg bare ikke unngå å hate.

Fritt Vilt 3 (2010)

Kategori: Skrekk Regi: Mikkel Brænne Sandemose Skuespillere: Ida Marie Bakkerud, Kim S.Falck-Jørgensen, Pål Stokka, Julie Rusti, Arthur Berning, Sturla Rui. Spilletid: 1 time og 35 minutter

Jeg hadde sett Fritt Vilt 1 og 2, så da tenkte jeg rent logisk at jeg burde se den aller siste. Skrekkfilmer er som regel veldig forutsigbare: enten dør alle eller så dør alle bortsett fra én heldig jævel. Måten folk tenker på, i skrekkfilmer generelt, har alltid forundret meg. Det virker som om deres overlevelsesinnstinkt blir nedprioritert. De vil på død og liv utsette seg for mest mulig fare, som f.eks: «Ja, det ville nok vært veldig lurt av meg å vandre alene i skogen når det finnes en psykopat der ute med en rekke ferdigheter innen menneskejakt». Det er ikke troverdig at karakterene utsettes for fare som er tilnærmet utelukkende deres egen feil.

Skuespillerne har et sortiment med forskjellige følelsesregistre: Redd, vettskremt og redd. Med så mange forskjellige følelser på spill kan da umulig dette feile. Det som begeistrer meg minst er skuespillernes ryddige måte å reflektere på: «Nå er alle døde, så da blir den beste løsningen for meg å oppføre meg mest mulig idiotisk. På den måten har jeg størst sjanse for å overleve denne skogturen». Solid logikk.

Apati er hva jeg føler for karakterene i filmen, hva som skjer med dem kunne ikke brydd meg mindre. De valser og vimser rundt i skogen i en og en halv time. Da vil jeg heller se videoopptak fra et orienteringsløp. De vet i alle fall hva de driver med.