Reisen går fra vår tidsalder til det romantiske 20-tallet. Derifra går reisen enda lenger tilbake i tid. En nær uendelig lang nostalgisk reise.

Tittel: Midnight in Paris Kategori: Romantisk komedie Regi: Woody Allen Skuespillere: Owen Wilson, Rachel McAdams, Kathy Bates, Michael Sheen, Kurt Fuller, Marion Cotillard, Mimi Kennedy, Adrien Brody, Tom Hiddleston. Spilletid: 1 time og 34 minutter

Woody Allen er etter min mening en av de beste regissørene verden er så heldig å ha. Kvaliteten og originaliteten på filmene hans er upåklagelige, historiemessig er de veldig nyskapende og nytenkende. Og det skal godt gjøres i nåtidens Hollywood. Cowboys & Aliens er et godt eksempel på hva Hollywood mener er nyansert absurd tenkning. Denne filmen er heldigvis ikke lik den på noen som helst måte.

Filmen handler om en mann som er besatt av 1920-tallets Paris. Litteraturen, idealene og kunsten som ble skapt på 20-tallet fascinerer ham mye. Denne filmen er et dyptdykk i 1920-tallets vakre og fantasifulle dager. Hovedkarakteren trer inn i et miljø med gamle melodier og folk ikledd flotte kjoler og hatter. «The Fitzgeralds», Hemingway og Pablo Picasso er blant noen av 20-tallsfigurene han treffer på, og han blir etterhvert motivert til å skrive ferdig sin novelle, slik at den beleste og berømte Hemingway kan si sin mening om den. Hemingway har forøvrig et velutviklet konkurranseinstinkt, og mener at alle forfattere hater hverandre fordi de alltid kommer til å være uenig om hvem som skriver best.

De reiser til «La Belle Époque», en tidsperiode preget av teknologiske nyvinninger og medisinske framskritt. Gil Pender (Owen Wilson) er så lei av nåtiden, terrorister, sosiale medier og lavkarbodiett, og lengter mot en gyllen alder. Lengselen etter en svunnen tid er hva som opptar dem. Forhåpningene til alderen møtes med et ønske om å dra enda lenger tilbake.

Owen Wilson spiller en rolle han er godt kjent med: en smule nevrotisk, distre og asosial. Denne rollen har han alltid vært flink til å portrettere på en sprek og nøysommelig måte. Rachel McAdams spiller en mildt sagt fortvilet hustru som stadig lurer på om mannen lider av hallusinasjoner. Marion Cotillard spiller den skjønne fransktalende mannemagneten Adriana. Menn som Hemingway og Pablo Picasso har falt for henne, men hun er kun interessert i Pender. Michael Sheens karakter er av den plagsomme typen, en skikkelig bedreviter og pseudo-intellektuell, som prater og prater til han blir grønn i ansiktet, dog det meste av det han sier er bare fjas og «name dropping».

Denne filmen kommer mest sannsynligvis til å falle i smak hos det intellektuelle publikum. Jeg er forøvrig ikke en intellektuell, men jeg likte den godt allikevel. Hvorvidt alt er fantasi eller om Gil Pender lider av en psykisk lidelse kan jeg ikke røpe. Dere blir nok nødt til å se denne filmen for å finne det ut.