John Carter er en visuell nytelse, som har en perfekt blanding av action, humor og effekter.

** Originaltittel: John Carter **Kategori: Action / Sci-Fi** Spilletid: 2 timer og 12 minutter Regissør: Andrew Stanton **Med: Taylor Kitsch, Lynn Collins, Samantha Morton, Mark Strong, Ciaran Hinds, Dominic West, James Purefoy, Daryl Sabara, Polly Walker, Bryan Cranston, with Thomas Hayden Church, Willem Dafoe Filmen åpner skuffende. Den første scenen virker som et billig salgstriks fra nervøse produsenter, og passer ikke inn med resten av filmen. Heldigvis fortsetter ikke filmen i samme stil. John Carter var en fryd for øye. Den var morsom når den skulle være morsom, den var intens når den skulle være det og den har en gjeng bunnsolide skuespillere.

Taylor Kitsch og Lynn Collins får begge sine store gjennombrudd på kinolerretet. Duoen er ikke kjent for de fleste, men gjør en superb jobb. Regissør Andrew Stanton er nok en mann flere har hørt om. Stanton har to Oscarstatuetter for henholdsvis Finding Nemo og WALL-E på peishylla, men dette er hans første film som regissør for ekte mennesker.

Historien er i utgangspunktet basert på Edgar Rice Burroughs «A Princess of Mars» fra 1917. Den er den første i en lang rekke bøker om John Carter og hans etterkommeres eventyr på den røde planeten. Burroughs selv er kanskje mest kjent som forfatter av Tarzan-bøkene, men også bøkene om Barsoom har overlevd hele det forrige århundret. Blant annet veteraner fra Vietnamkrigen sa de kunne identifisere seg med John Carter, da de også satt med følelsen av å ha utkjempet en krig på en fremmed planet.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Transformers: Dark Side of the Moon

Filmen handler merkelig nok om John Carter. Han mistet kone og barn i krigen, og hans eneste motivasjon i livet er å finne en gullgruve for å bli rik. Den finner han, men ved en feiltagelse blir han transportert til Mars, eller Barsoom som planeten heter i filmen. Der kan han hoppe rundt som en galning på grunn av gravitasjonen og han slår folk i hjel med kun et slag. Så han får på en måte superkrefter på grunn av gravitasjonen. Han kommer over en prinsesse ved navn Dejah Thoris (Lynn Collins). Dejah Torris er prinsesse av byen Helium som, i tillegg til Zodanga, er den eneste gjenværende byen på Barsoon. Vår helt havner midt i en kamp mellom de to byene og velger merkelig nok å hjelpe den pene prinsessen å redde Helium.

Kitsch starter noe svakt og er ikke helt overbevisende. Etterhvert hever han prestasjonen, og blir bare bedre og bedre utover i filmen. Collins er fantastisk fra start til slutt, og jeg spår at hun kan komme til å få flere hovedroller i tiden som kommer.

Actionscenene er i et høyt tempo og er intense hele veien. Det eneste minuset er at det kan bli litt vel mye hopping fra vår helt. Det hadde vært morsomt om Carter hadde et par ekstra egenskaper, men det er nå slik bøkene er skrevet så kan ikke gi for mye kritikk på det. Stanton gjør en god jobb hele veien. Fargene og settingen sender tankene mine til Star Wars. Ikke bare har John Carter bedre effekter, men blir selvfølgelig også vist i 3D.

Jeg skjønner at ikke alle vil la seg engasjere av dette, filmen ligger hele tiden på grensen til det latterlige. Men det blir som med Transformers-trilogien; enten så elsker du den, eller så hater du den.

Tross småfeil og et veldig tynt plott var dette en god kinoopplevelse. John Carter bygger veldig opp til en oppfølger, og det hadde absolutt ikke gjort noe.

Litt fakta i bunn: Taylor Kitsch er best kjent fra Tim Riggens i tv-serien Friday Night Lights. Lynn Collins har hatt mindre roller i filmer som The Lake House og The Number 23. Kitsch og Collins spilte også sammen i X-Men Origins: Wolverine. Willem Defoe (Platoon og Shadow of the Vampire) i rollen som Tars Tarkas nok kan skilte med den lengste CV’en. Prinsessen Dejah Thoris spilles av Lynn Collins, mens kjente tv-fjes som Dominic West (The Wire) og Bryan Cranston (Breaking Bad og Malcolm i midten) figurerer i mindre roller.

9ywY6XLj258