The Artist vant Oscar for beste film i år og det forundrer meg ikke. Den er genuint underholdende, stilistisk gjennomført og banebrytende på mange plan. **

Tittel: The Artist

Kategori: Romantisk dramakomedie Regi: Michel Hazanavicius Skuespillere: Jean Dujardin, Bérénice Bejo, John Goodman, James Cromwell, Malcolm McDowell, Missi Pyle, Penelope Ann Miller. Spilletid: 1 time og 40 minutter

The Artist er en nostalgisk hyllest til det gode, gamle Hollywood – Et sted med mange muligheter for potensielle filmelskere. Filmen bringer oss først til et miljø preget av stumfilmens undre, med George Valentin (Jean Dujardin) i sentrum av det hele. Livet kunne ikke vært bedre for den kjekke stumfilmsjarmøren, han elsker oppmerksomheten, pengene og statusen. Men er lykken langvarig?

Ved en tilfeldighet støter han på en iherdig fan ved navn Peppy Miller (Bérénice Bejo). Hun har nylig fått en åpenbaring, hun vil bli en skuespillerinne. På den tiden florerte det av muligheter i filmverden, så sjansene lå godt til rette for suksess.

Valentin får en dag se filmens påståtte fremtid – talkies (lydfilmer) – han fnyser av hele opplegget og tenker bastant at dette er et forbipasserende fenomen. Filmindustrien fokuserer etter hvert alle sine midler på å finansiere lydfilmer, dette nekter Valentin å akseptere og bestemmer seg derfor for å lage en egenprodusert stumfilm om jungelens uante farer. Samtidig jobber Miller seg oppover i film-hierarkiet, hun utmerker seg spesielt godt i de nye og langt mer populære lydfilmene.

Historien fokuserer mye på romansen mellom de to hovedaktørene. Kjemien mellom dem er upåklagelig, de har begge et lidenskapelig forhold til film, samtidig har de også sine ulikheter. Filmen unngår de store klisjeene som vanligvis følger med mange romantiske komedier. Dette er ikke en standard kjærlighetsfortelling, den makter å presentere det på en nyansert og original måte.

Skuespillet er mest uttrykt via gester og pantomime, noe som er forfriskende på mange måter ettersom man vanligvis er vant med dialog nå til dags. Jean Dujardin ble belønnet med Oscar for sin tolkning av en stumfilmskuespiller som møter motgang i en periode preget av mye forandring. I og med at skuespillet er av den unormale sorten, blir det desto mer interessant å avgjøre kvaliteten på det. Det man får erfare er at enkle ansiktsgrimaser og kroppsspråk til og med kan overraske og overbevise en skeptiker. Skuespillet er meget godt utført. Det er ikke rart det belønnes i fra alle kanter.

Dette er en stumfilm om stumfilmperioden i Hollywood på slutten av 1920-tallet – det er en fantasifull etterligning. Musikk er som kjent et essensielt element i en stumfilm. Denne filmen har et følelsesladet musikkutvalg, den tar hensyn til hva karakterene føler og opplever. Det er et godt sammensatt musikkmesterverk.

Michel Hazanavicius har klart å tolke 1920-tallets Hollywood på en særdeles god måte. Vi får innblikk i to forskjellige perspektiver: Et liv med berømmelse og rikdom, og senere, et liv preget av depresjon og fattigdom. Forandringen som utbygger seg i løpet av historien blir skildret og filmet på en perfekt måte.

Denne filmen gjør det umulige mulig. Å lage en stumfilm i nåtidens Hollywood krever stor erfaring og ikke minst mye innsatsvilje. Det man får se er en godt filmatisert historie, gripende skuespillerprestasjoner og en banebrytende film. Filmen inneholder alt fra dårlige kvinnelige sjåfører til hunder med ekstraordinære egenskaper. Dette er en film du ikke kan unngå å få med deg. Se den på kino før det er for sent.