The Hunger Games’ univers er lite troverdig og tvers igjennom kjedelig. Bøkene til Suzanne Collins er blitt en suksess blant ungdom, men jeg føler forøvrig at filmen kunne vi vært foruten. **

Originaltittel: The Hunger Games

Kategori: Action/Drama Regi: Gary Ross Skuespillere: Jennifer Lawrence, Josh Hutcherson, Stanley Tucci, Wes Bentley, Willow Shields, Elizabeth Banks, Lenny Kravitz, Woody Harrelson, Toby Jones. Spilletid: 2 timer og 22 minutter

Vi tas med til en verden der de rike fra byen Capitol sender de fattige fra distriktene til The Hunger Games (dødsleker). Guttene og jentene fra hvert distrikt må slåss mot hverandre til det kun står igjen én overlevende. Og nedslaktningen vises selvfølgelig på tv, slik at både de overdådige rike og de underprivilegerte fattige får innblikk i lekenes seanser.

Selve ideen er ganske dyster og makaber, men de har på mirakuløst vis klart å forenkle den voldelige settingen. Ved hjelp av litt urolig kameraarbeid og en tendens til å bryte ut av situasjoner der filmens virkelighet slår for hardt inn. Denne filmen burde etter min mening fått 15-års aldersgrense, medietilsynet tenkte vel aller mest på demografien.

Katniss (Jennifer Lawrence) og Peeta (Josh Hutcherson) er de to utvalgte fra distrikt 12. Sammen gjør de alt for å få publikums oppmerksomhet, fordi på den måten står de sterkere i spillets gang.

De rike går kledd i fasjonable kostymer i diverse farger og deres brennende engasjement for dødslekene er upåklagelig. De fattige henter sin klesinspirasjon fra 1930-tallet – depresjon og børskrakk. Forskjellene er store mellom fattig og rik.

Filmen fortjener et pluss-poeng for godt inspirerte kostymer, men bortsett fra det finnes det nesten ikke mer positivt å nevne.

Battle Royale er nesten prikk lik denne filmens sentrale plott. Barn blir presset til å kjempe mot hverandre til døden og den har i tillegg en verden som kun fryder seg over å se folk drepe hverandre på bestialsk vis. The Hunger Games bringer lite nytt til publikum, det Battle Royale klarer fint å visualisere, klarer The Hunger Games bare nesten å imitere. The Running Man er også en film med lignende tematikk: en uskyldig dømt mann blir tvunget ut i en dødelig lek for å kjempe mot slåsskjemper av ulik kaliber. Og dette blir også sendt på tv, såkalt reality-tv.

Det som gjør disse universene så underlige er at de tar de aller mest negative og apatiske sidene ved nåtidens samfunn og lager et miljø ut ifra det. Det miljøet får urealistiske karakterer og villedet holdning til generell medmenneskelighet. Hele oppstyret fascinerer meg ikke. The Running Man hadde i hvert fall anstendigheten til å skjønne at hovedplottet hadde brister og usannsynligheter.

Manuset er helt kurant, men selve poenget utfolder seg så dårlig og man ender opp med å få et digert anti-klimaks. Klippingen i filmen var bemerkelsesverdig dårlig. «Flashbacks» og actionsekvenser har trolig aldri vært like dårlig sortert og presentert. Rolleutviklingen er bra i forhold til de to hovedaktørene, men rollene til for eksempel Woody Harrelson og Lenny Kravitz burde vi helst fått bedre innblikk i. Både regi og redigering kunne også trengt en forbedring. Skuespillet er imidlertid det som holder filmen gående, alt annet svikter.

Jeg skjønte veldig fort at dette var en film tilegnet fansen. Fanskare til bok-trilogien er massiv og de fleste er også fans av Twilight-sagaen.

Jeg vil ikke gå like langt som Stavanger Aftenblad ved å si at filmen ikke forstår dødens alvor, men det er visse aspekter ved settingen rundt denne dødsleken som gjør innholdet noenlunde tabubelagt. Filmen skyver fokuset vekk fra det forstyrrende innholdet og forsøker på best mulig måte å lage en tilpasselig ungdomsfilm. Det ender opp med å bli en kurant film for fansen, men for de av oss som forventer å bli underholdt av andre ting enn drap og ungdomsdilemmaer blir dette en særdeles kjedsom affære.