Det er ikke mangel på gode skuespillere – Robert De Niro, Michelle Pfeiffer og Halle Berry er med – men det er mangel på alt annet. Spar dine øyne denne fornærmelsen av en film.

Originaltittel: New Year’s Eve Kategori: Romantisk komedie Regi: Garry Marshall Skuespillere: Michelle Pfeiffer, Zac Efron, Robert De Niro, Halle Berry, Alyssa Milano, Jessica Biel, Katherine Heigl, Jon Bon Jovi, Sofía Vergara, Ashton Kutcher, Lea Michele, Sarah Jessica Parker, Hilary Swank. Spilletid: 1 time og 58 minutter

Vi får innsikt i en rekke menneskers daglige affærer og etter hvert også deres planlegging fram mot den store nyttårsfeiringen. Alle har en eller annen form for tilknytning til hverandre, det er visstnok det som skal gjøre fortellingene så fantastiske.

Ashton Kutchers rolle har alltid hatet nyttårsfeiring, men etter at han treffer en vakker sangerinne blir fort hans anti-nyttårs standpunkt endret til det stikk motsatte.

Laura (Katherine Heigl) er en suksessfull kjøkkensjef og hun har i oppgave å overse serveringen av spektakulær mat under en gallamiddag. Når ekskjæresten Jensen (Jon Bon Jovi) kommer på besøk setter det i sving mange gamle følelser.

Stan Harris (Robert De Niro) ligger innlagt på sykehus pga av alderdomssvakhet og det eneste han ønsker før han reiser opp til himmelen er å se en ball gradvis falle nedover mens nedtellingen til nyttår begynner. Og man skulle nesten tro at det var et enkelt ønske å oppfylle for ham, dog det strider med sykehusprotokoller.

Alle fortellingene er søte, muligens for søte. Å forvente fullstendig seriøse og realistiske fremstillinger fra en slik film er å dra strikken for langt, dog det virker som om den nekter å gjøre et forsøk på å skape noe ekte.

Skuespillerne gjør sitt for å forbedre filmens ytre, men det er i likhet med mange av Ethan Hunts oppdrag – umulig. Filmen tillater rett og slett ikke dyktig skuespill, den fanger skuespillernes talent og suger til seg alle de gode egenskapene til skuespillerne. All sjarm forsvinner.

Budskapet lyder slik: Man skal alltid kunne lytte til sitt hjerte og dermed ta de riktige avgjørelsene. Dette er noe et spedbarn kunne fortalt deg umiddelbart etter å ha fått taleevnen. Måten filmen streber etter å skyve budskapet ned i halsen på deg kan resultere i at man til slutt får nok av alle de sukkersøte fantasiene.

Konklusjonen er: Dersom det blir for mye søtsaker, kan man bli til dels kvalm. Og denne filmen er et prakteksemplar på nettopp det. Den bader rett og slett i en slags oase av lykkepillefantasier. Filmen har brukt alle klisjetilfeller som mal og da er det kanskje ikke rart filmens helhetsinntrykk minner mye om det man har sett tusenvis av ganger før. Anbefales overhodet ikke.