Den har utvilsomt sine øyeblikk, men de kommer sjelden og man skulle helst ønske at det komiske ble prioritert framfor det traurige dramaet.

Originaltittel: Our idiot brother

Kategori: Dramakomedie Regi: Jesse Peretz Skuespillere: Paul Rudd, Elisabeth Banks, Zooey Deschanel, Emily Mortimer, Steve Coogan, Adam Scott, Rashida Jones, T.J. Miller. Spilletid: 1 time og 30 minutter

Fortellingen om Ned Rochlin begynner med at han klarer å gjøre en hodeløs avgjørelse om å selge marijuana til en politibetjent. Etter et lite opphold i fengsel drar han tilbake til sin kjæreste, men hun har allerede erstattet han med en annen. Gården han bodde på og hunden Willie Nelson blir fratatt ham. Han faller inn i en sørgelig fase og bestemmer seg for å dra hjem til sin kjære mor. Søstrene i familien har erfart at broren deres har en tendens til å ødelegge deres idylliske liv, allikevel slipper de ham inn i deres hjem. Det skulle de ikke gjort.

Kvaliteten på selve historien er forbausende dårlig – den er utviklet uten ettertanke på rollene de forskjellige spiller. Filmen skifter fokus på en usedvanlig kronglete måte, den setter rett og slett stemningen i ubalanse.

Hovedaktøren er lett å like, han er uansvarlig og gjør noen ganger fullstendig sprøe handlinger. Det er underholdende til en viss grad. Paul Rudd takler rollen som idiot veldig godt, han gjør karakteren sympatisk og lojal – noe som gjør rollen til en særdeles brukbar faktor i denne filmen. De andre skuespillernes kvalitetsmessige fremføring virker tildels masete og usynkronisert med resten av filmens roller. Med unntak av Adam Scott og Rashida Jones fra tv-serien Parks & Recreation, de faller litt i skyggen, men når det er deres tur til å utøve skuespillerkunst, da skuffer de ikke.

I og med at denne filmen fokuserer på en særdeles lite gripende familiedrama-historie resulterer det med en middels score. Min antydning er at filmen kunne tjent mye på å lage flere komiske situasjoner, det lokker betydelig flere seere.

Den prøver å virke dyp og den bruker mye patos for å gi filmens bilde et slags emosjonelt særpreg. Man skal synes synd på idioten, som ikke nødvendigvis er en idiot i realiteten. Han er mer eller mindre normal, med unntak av en uforklarlig dårlig oppmerksomhet. Det er en grunn til at denne filmen kom direkte på dvd i Norge – den mangler gnist og fremstår som uferdig, dog skuespillerprestasjoner hever filmen et par hakk. Regissøren lykkes delvis med å forklare budskapet sitt, dessuten er det et svært usannsynlig og lite appellerende budskap.

Denne filmen anbefales dersom du ser «I love you, man» først og «Forgetting Sarah Marshall» etterpå. På den måten blir du underholdt 2/3 av tiden.