Sacha Baron Cohen er tilbake på lerretet, denne gangen uten skjulte kameraer og improviserte aktiviteter. Spillefilmen er fornøyelig og særdeles lattermild, men historien i seg selv er ganske enkel og det er kanskje filmens svake punkt.  **

Originaltittel: The Dictator

Kategori: Komedie Regi: Larry Charles Skuespillere: Sacha Baron Cohen, Megan Fox, Anna Faris, Ben Kingsley, John C. Reilly, Aasif Mandvi, Olivia Dudley. Spilletid: 1 time og 23 minutter

General Admiral Aladeen (Sacha Baron Cohen) styrer landet Wadiya som en storslått diktator, men en dag blir Aladeens atomprogram (som skal brukes til veldedige formål) satt under tvil av FNs komite. Da blir Admiralen nødt til å møte personlig til en høring i FN-bygget i New York. Etter en rekke uforutsette hendelser blir han fratatt rollen sin som diktator og da må han kjempe iherdig for å gjenvinne den.

Sacha Baron Cohen er i en klasse for seg selv. Han spiller en rolle som er motbydelig urettferdig, tilsynelatende selvsentrert og uoppmerksom på hvor apatisk han er selv. Han er kongen av tørrvittig humor og en type forbedret etterkommer av de store komistjernene. Han skifter ikke mellom seg selv og denne diktatoren, han forblir Aladeen både i filmen og på den røde løperen ved Oscar-utdelingen. Og det er tydelig at det skaper gode kvaliteter som kommer til syne på lerretet, pga skuespillerprestasjonene selvsagt.

De har neimen ikke spart på vitsene – Israel, kvinner og amerikanske tradisjoner er de det rammer hardest. Humoren er noen ganger morbid, ikke at det nødvendigvis trenger å være en dårlig ting, men noen av vitsene var nesten for drøye.

Filmen minner mye om You don’t mess with the Zohan med Adam Sandler. Den har samme konsept og til og med samme latterliggjøring av Midtøsten. Derfor kan det sies at The Dictator skaper lite nytt med unntak av komiske innslag.

Storyen utvikler seg fint, dog fortellingen er veldig middelmådig. Og den tar noen ganger for store komiske avbrekk fra hovedpoenget.

Med utgangspunkt fra klassiske hip-hop sanger har de laget remakes som fenger skikkelig godt, spesielt når de kommer ridende inn i New Yorks gater på en kamel. Lydsporet er originalt, originalt på den måten at jeg tror neppe noen vil ha noen glede av å høre noe såpass nytt og utradisjonelt.

Dette er hittil den beste komedien fra 2012 og det skal ikke bli lett å overgå den. Den stråler med sin oppfinnsomhet og kontroversielle humor. Den taper imidlertid poeng på å ha en story som følger Hollywood-modellen slavisk. Den kunne ha trengt litt av den uforutsigbarheten som Borat hadde. Bruno var bra, men The DIctator er bedre, men den topper dessverre ikke Borat.

Siden denne filmen satser alt på tørre vitser og sterke karakterer ville jeg påstå at den lykkes godt med det, dog det ikke nødvendigvis betyr at filmen fortjener full pott av den grunn. Den er morsom, men det hjelper ikke når fortellingen er såpass standard og forutsigbar. Man kommer langt med vitser, men i dette tilfellet: ikke langt nok.