(Denne teksten sto opprinnelig på trykk i Atrium, studentmagasinet ved Det humanistiske fakultet ved UiB, utgave # 4/2010).

Vampyren er i vinden som aldri før. Twilight-filmene og tv-serien _True Blood_har blitt enorme suksesser, og førstnevntes hovedrolleinnehavere Robert Pattinson og Kristen Stewart fremstår nå som ikoner for en ny generasjon tv- og filmpublikum. Men vampyren begynner selvfølgelig ikke med dette. Vampyren har vært en sentral del av filmindustrien helt siden dens spede begynnelse for om lag hundre år siden. Før det var den en sentral del av 1800-tallets viktorianske skjønnlitteratur. Og før dette igjen går myter og folklore om vampyren så langt tilbake i tid at ingen vel egentlig vet når det begynte.

Skrevet av Anders Ekelund. Besøk hans blogg her.


Bilde hentet fra //www.japagirl.com.br/blog/category/english/Stokers Dracula eller Draculas Stoker?</p>

Da den irske forfatteren Bram Stoker gav ut romanen Dracula i 1897, etablerte han for alvor Grev Dracula slik vi kjenner ham i dag. Vampyren var en fascinerende skikkelse for en rekke poeter og forfattere ut over 1800-tallet, og Stokers roman var inspirert av tidligere vampyrromaner som John Polidoris The Vampyre (1819), Malcolm Rymers Varney the Vampire; or, The Feast of Blood(1847) og Joseph Sheridan le Fanus Carmilla (1872). I tillegg hadde flere poeter, deriblant selveste Lord Byron, skrevet om den blodtørstige skapningen. Som selve kulminasjonen av denne vampyrbølgen i 1800-tallslitteraturen, og som en av de tre klassiske viktorianske skrekkromanene sammen med Mary Shelleys_Frankenstein_ (1818) og Robert Louis Stevensons The Strange Case of Dr. Jekyll and Mr. Hyde (1886), er Stokers Dracula en semiklassiker i skrekklitteraturen og antakeligvis en av de mest innflytelsesrike litterære verkene i moderne tid.

Stoker skrev totalt atten romaner, men ingen av de sytten andre har kommet i nærheten av Dracula hva gjelder popularitet og holdbarhet, på tross av at mange ble skrevet etter dennes suksess. Arnfinn Pettersen, folklorisk og redaktør av magasinet Humanist, forklarer dette med at Dracula var den eneste romanen Stoker hadde tid og arbeidsro til virkelig å legge sjelen sin i. Før Dracula skrev Stoker såkalte hack jobs, hvor kvantiteten var viktigere enn kvaliteten. Kort tid etter suksessromanen brant teateret hvor Stoker jobbet ned, og han måtte sette all sin økonomiske lit til skrivingen. For å tjene nok måtte han produsere en roman i året (i motsetning til Dracula som han brukte hele syv år på å fullføre), noe som utvilsomt gikk ut over den kunstneriske delen. Det var altså trolig ikke et begrenset forfattertalent som hindret Stoker å komme opp med flere verk av samme kvalitet. Likevel: Dracula er Stokers store verk i en slik grad at Barbara Belford i sin biografi om forfatteren hevder at egentlig burde vi ikke snakke om Bram Stokers Dracula, men om Draculas Bram Stoker.

Kafkaesk mareritt

Stokers roman tar for seg den unge eiendomsmekleren Jonathan Harkers reise til Transylvania i det nåværende Romania for å avtale en eiendomskontrakt i London med en lokal godseier. Den unge og idealistiske Harker legger ut på reisen, lykkelig over å få et viktig jobboppdrag og ikke minst over å få oppleve litt østeuropeisk kultur og natur. Han ser for seg at det skal bli en fin reise. Men noen besynderlige opplevelser gjør ham skeptisk. Hver gang han forteller at han skal til Grev Draculas slott, farer alle sammen og korser seg hysterisk. Da han tar opp lommeparløren sin for å forstå noen ord fra en lokal samtale oppfatter han ordene «djevel», «helvete», «heks», «vampyr» og «varulv». Og da han blir hentet av grevens egen hestevogn for den siste delen av veien, får han en stadig voksende følelse av at vognen ikke ruller på bakken, men snarere svever gjennom landskapet.

Til slutt kommer Harker frem til slottet, og her møter han greven, en mystisk, blek og foruroligende karakter. De to diskuterer eiendomsforholdene og greven kjøper boligen i London. Men Harker får beskjed om å bli i slottet en stund. Deretter observerer han greven som forlater slottet hver kveld, mens han selv til sin store skrekk innser at han ikke lenger er gjest, men fange, innelåst i et enormt gotisk slott, et kafkaesk mareritt av kjellere og korridorer: «Doors, doors, doors everywhere, and all locked and bolted.»

Greven på sin side reiser til London, hvor han har peilet seg inn på Harkers forlovede Mina. Hun er fremstilt av Stoker som et viktoriansk glansbilde av en ung kvinne; from, jomfruelig og grenseløst hengiven til sin fremtidige ektemann. Jonathan makter til slutt å rømme fra slottet og sammen med blant annet Mina og den eksentriske heksedoktoren Van Helsing setter han ut for å kverke Dracula. Det fører til en heseblesende jakt fra London tilbake til Transylvania, som når sitt klimaks i romanens sluttscene, rett foran grevens gotiske slott.


Christopher Lee som Grev Dracula. Bilde hentet fra //blog.onebigfreakshow.com/tag/dracula/Uendelig med tolkningsmuligheter

Stokers roman har, som alle litterære storverk, nær uendelig med tolkningsmuligheter. Den kan sees som en fremstilling av det viktorianske ekteskapsidealet. Den kan tolkes som en kulturhistorisk beretning om forholdet mellom øst og vest, representert gjennom vestens London og østens Istanbul, som er romanens geografiske ytterpunkter. Eller som en modernitetskritikk, da romanens moderne, vitenskapsorienterte briter sliter med å overvinne den eldgamle grev Draculas list og magi – midler som ifølge moderne vitenskap simpelthen ikke finnes. Ut over 1900-tallet ble Dracula videre analysert av psykoanalytikere, feminister og postmodernister. Alle hadde sin forklaring på hva denne romanen egentlig symboliserte.

Men mest av alt kan Dracula rett og slett sees som en drivende god og usedvanlig velskrevet spenningsroman. Det er nesten som om rommet man sitter i transformerer seg til et mørkt slott i de transylvanske alpene når man leser Stokers malende, dystre og gotiske beskrivelser av den uhyggelige Grev Dracula og hans omgivelser.

Dracula går til filmen

At Stokers roman kom ut helt på slutten av 1800-tallet, betød at den fortsatt var forholdsvis ny på markedet da en helt ny kunstform begynte å vokse frem i USA: spillefilmen. I løpet av det tyvende århundre skulle Dracula bli filmatisert så mange ganger og i så forskjellige versjoner og varianter at ingen ser ut til å ha tellinga, men det kan leses flere steder at Grev Dracula er den nest mest filmatiserte karakteren i filmhistorien, bare slått av Arthur Conan Doyles detektiv Sherlock Holmes.

Den første, og kanskje aller mest ikoniske fremstillingen av Dracula på film finner vi i Friedrich Wilhelm Murnaus stumfilmklassiker Nosferatu: Eine Symphonie des Grauens fra 1922. Her spiller Max Schreck den blodtørstige greven med en stillferdig men fryktinngytende fremtoning som skremmer livskiten ut av alle han møter. Murnau var en tysk ekspresjonistisk filmskaper som allerede i denne nye kunstformens spede begynnelse hadde lært seg å male frem bilder på en høyst ekstraordinær måte, og Nosferatu inneholder noen uforglemmelige scener. Blant annet da grev Orlok, som Dracula heter her, henter Jonathan Harker (som her har fått navnet Thomas Hutter) i vognen sin som kjører i rask film gjennom et snødekt og lummert fjellandskap innhyllet i et merkelig kamerafilter som gir det hele en slags drømmeaktig, eller snarere marerittaktig, stemning. 

Lee og Lugosi

Den neste klassiske filmversjonen sto Tod Browning for i 1931. Browning, som året etterpå laget kult-klassikeren Freaks, en dokumentarisk fortelling om misdannede mennesker på et omreisende sirkus, var en mann for de mørke og dystre fortellingene. Greven i Brownings Dracula-versjon ble spilt av Bela Lugosi, en ungarsk skuespiller som hadde et så skremmende oppsyn at man vanskelig kan se for seg mannen spille noe annet enn vampyrgrever og lignende vesener. Lugosis roller var da også stort sett relatert til skrekk- og horrorfilmer, deriblant en rekke spin-off-horrorfilmer av typen Frankenstein Meets the Wolf Man(1943).

I 1958 kom Terence Fishers Dracula, hvor Christopher Lee gjorde sin første rolle som den blodtørstige greven. Lee, kanskje bedre kjent for dagens publikum som Sarumann i Ringenes Herre-trilogien, hadde en utstråling, et utseende og noen usedvanlig mørke og markante øyenbryn som gjorde ham perfekt for rollen som Grev Dracula. Lee er forøvrig den skuespilleren som har spilt i flest Dracula-filmroller, takket være de mange oppfølgerne til filmen produsert av det sagnomsuste produksjonsselskapet Horror Films.

Draculafilmene løper løpsk

Mens Schreck, Lugosi og Lee spilte i forholdsvis trofaste adapsjoner av Stokers roman, begynte det stadig å dukke opp nye varianter av Dracula- og vampyrmotivet i filmverdenen. Titler som The Hour When Dracula Comes(Mario Bava, 1960), Batman vs. Dracula (Andy Warhol, 1964), Billy the Kid vs. Dracula (William Beaudine, 1966), Dracula Has Risen from the Grave (Freddie Francis, 1968), Guess What Happened to Count Dracula (Laurence Merrick, 1970) og The Ghastly Orgies of Count Dracula (Ralph Brown, 1973), tyder på at Draculafilmadapsjonen løp løpsk i alle mulige filmatiske retninger på denne tiden. Martin Lahlum, redaktør for filmnettsiden cinerama.no, forteller at det nesten ikke er grenser for hva Stokers romanfigur har måttet gjennomgå, han er blitt parodiert som alt fra Grev Duckula i Donald Duck-striper til Grev Fuckula i pornofilmer.

I 1979 kom imidlertid en ny filmatisering verdt å nevne: Nosferatu the Vampyre. Den tyske regissøren Werner Herzog, en av europeisk films mest innflytelsesrike personer de siste tretti årene, bestemte seg for å lage en nyinnspilling av Dracula-myten som en hyllest til Murnaus originale stumfilm fra 1922. I rollen som Grev Dracula – eller i denne filmen, Nosferatu – hyret han inn den eksentriske skuespilleren Klaus Kinski. I en ekspresjonistisk, sort/hvitt filmatisering av myten gir Herzog sitt bidrag til Draculas filmografi, men på tross av en god helhetlig film er det Kinski som stjeler hele showet. Scenen hvor Kinski plutselig har kommet inn på rommet til Jonathan Harker midt på natten, og står og hveser over ham med likblekt ansikt, utstikkende øyne, lange huggtenner og spisse negler er rett og slett utrolig nifs, og scenen hvor han slipper pesten inn over Wien (en geografisk forandring fra romanens London) i form av enorme mengder albinorotter er også minneverdig.

Grev Dracula som romantisk helt

I en fremstilling av Dracula på film er det umulig å komme utenom Francis Ford Coppolas storsatsing Bram Stokers Dracula (1992). Med et budsjett på førti millioner dollar og skuespillere som Anthony Hopkins, Gary Oldman, Keanu Reeves, Winona Ryder, Tom Waits og Monica Bellucci satt Coppola sammen en film som overgår det meste hva gjelder estetikk, spesialeffekter og cinematisk magi. Endog kan man spørre seg selv hvorvidt dette ikke er en litt vel skamløs tolkning av den originale kilden. Mens Stokers roman var svært subtil i sine seksuelle antydninger, er Coppolas filmatisering sexfiksert og erotisk på grensen til det parodiske. En annen frihet Coppola har tatt seg er å legge på en forholdsvis sentimental bakgrunnshistorie som forteller at elskerinnen til Dracula tok sitt eget liv fire hundre år tidligere og at Dracula nå har sverget hevn over alt og alle til evig tid. På toppen av det hele har greven selv, i Gary Oldmans skikkelse, blitt kledd opp som en slags bohemsk dandy. Mange kritikere har tolket disse forandringene som et hån mot romanen. Var den ikke bra nok for Coppola? Måtte han virkelig gjøre alt dette mot Stokers opprinnelige verk? Uansett hva kritikerne måtte mene, Bram Stokers Dracula spilte inn 82,5 millioner dollar i USA og 192,5 millioner dollar på verdensbasis og vant fire Oscarstatuetter.


Gary Oldman som Grev Dracula i Francis Ford Coppolas påkostede “Bram Stokers Dracula” fra 1992. Bilde hentet fra //www.filmaffinity.com/en/movieimage.php?imageId=879313160En parodi på seg selv?

For oss som er unge i dag er det kanskje mest kjente vampyrfenomenet i populærkulturen tv-serien Buffy: The Vampire Slayer, som gikk i syv sesonger på TvNorge i perioden 1997-2004. I alle fall frem til Twilight tok over stafettpinnen. I tillegg har 80- og 90-tallet avlet frem en rekke mer eller mindre morsomme forsøk på å parodiere Dracula, slik som i filmen Dracula: Dead and Loving It (1995) med Leslie Nielsen i hovedrollen. Et annet pussig resultat av Dracula-nyvinningene er Stephen Summers’ film Van Helsing (2004), hvor et stjernelag av litterære og filmatiske skrekkfigurer inklusive Dracula, Frankenstein og The Wolf Man braker sammen i Draculas slott i Transylvania. Og ja, Dracula har også tatt steget ut i verdensrommet – i den tyske filmen Dracula 3000(Darrell Roodt, 2004) herjer den blodtørstige greven med mannskapet på en romferge, i noe uvante omgivelser for en karakter hvis naturlige habitat er et slott langt oppe i fjellene i Romania.

Hva gjør så alt dette med Dracula som populærkulturelt ikon? Har Dracula som skrekkfigur endt opp som en parodi på seg selv, utvannet på grensen til det patetiske? Folklorist Arnfinn Pettersen mener ikke det. Han synes at Stokers roman gjerne kan filmes hvert år, så lenge det ikke er Coppola som gjør det. Cinerama-redaktør Martin Lahlum mener også at alle filmatiseringene for så vidt er greit, ettersom hver enkelt forsøker å tilføre Dracula noe nytt. Skjønt, legger han til, det er vel bare en liten andel av de mange versjonene som faktisk har tilført noen interessante nye aspekter til historien. Og så kan man jo spørre seg selv, som Lahlum spør: Har det endt opp slik at Dracula har blitt en kuriositet hvor man ikke ønsker å se alle disse filmene fordi man tror eller håper at de er gode, men fordi man vil sammenligne de med andre Dracula-filmer?

Vil alltid videreutvilke seg

«Is there an end to Dracula in sight?», spør David J. Skal i boka Hollywood Gothic. Og svarer selv på spørsmålet. Nei, skriver han. There is no end to Dracula in sight. Så lenge det stadig spilles inn nye versjoner av filmen, så lenge det stadig lages nye koblinger mellom karakterene, så lenge det stadig parodieres, eksperimenteres og sjongleres med Stokers hundreogtretten år gamle roman, vil Dracula alltid videreutvikle seg, skriver Skal.

Og selv om vampyrene i dagens Hollywood er helt andre skapninger enn den blodtørstige greven Stoker skapte, er de alle variasjoner over den samme eldgamle mytologien.

Kilder:
David J. Skal: Hollywood Gothic: The Tangled Web of Dracula from Novel to Stage to Screen. Faber and Faber 1990
Barbara Belford: Bram Stoker and the Man Who Was Dracula. Da Capo Press 1996
Arnfinn Pettersen: «Det blodsugende lik – Vampyrens historie, fortalt baklengs».
www.skepsis.no
www.imdb.com
www.sparknotes.com