Skuespillet med Noomi Rapace i sentrum er utmerket, det samme gjelder de intense effektene, men selve fortellingen om menneskets skapelse blir simpelthen for sjelløst.

Originaltittel: Prometheus

Kategori: Action/skrekk/sci-fi Regi: Ridley Scott Skuespillere: Noomi Rapace, Michael Fassbender, Logan Marshall-Green, Charlize Theron, Idris Elba, Guy Pierce, Sean Harris. Spilletid: 2 timer og 4 minutter

Forhåpningene var store til Prometheus, sikkert pga av all forhåndsviraken, så det er kanskje ikke så underlig at jeg faktisk blir litt skuffet. All «hypen» rundt denne filmen har vært enorm og Ridley Scott er jo tross alt en slags mester på Sci-fi-thrillere – ettersom han var med på å definere sjangeren. Han lyktes med Alien fra 1979 og Blade Runner – som ikke fikk den anerkjennelsen den fortjente i begynnelsen, men som allikevel ble en suksess i senere tid. Prometheus blir dessverre for ustabil i stemning og historien fenger ikke helt.

Året er 2092 og skipet Prometheus er på vei gjennom galaksen etter ordre fra Peter Weyland (Guy Pierce), og oppdraget er å finne planeten som muligens har svarene på det store mysteriet rundt menneskets skapelse. Forskerne Elisabeth Shaw (Noomi Rapace) og Charlie Holloway (Logan Marshall-Green) har funnet hulemalerier på jorden som antyder at de kommer til å finne svar på den ukjente planeten de er på vei til. Sammen med et noe stereotypisk mannskap, bestående av blant annet en egenrådig idiot, en nervøs kar og en rekke tilfeldige teknikere, fører oppdraget deres dem ut til et særdeles snodig byggverk plassert på den ukjente planeten.

Filmen er tydelig inspirert av Stanley Kubricks 2001: en romodyssé, ikke bare i tematikk, men også i stil, ettersom flere av scenene minner mye om de kjente sekvensene fra Kubricks film. Da tenker jeg spesielt på den klassiske musikken og den underlige tilværelsen ombord på et romskip med kun hvite vegger hvor enn man går. Den tar også i bruk mange gamle triks fra Alien-kvadrologien, dog den overrasker også med nye påfunn.

Noomi Rapaces rolletolkning er like genial som Sigourney Weavers i Alien-filmene. Hun mestrer desperasjonen karakteren opplever, og samtidig virker karakteren som en kvikk person med instinktet alltid på riktig plass. Resten av rollebesetningen gjør også en god innsats. Hovedproblemet er ikke skuespillet, men selve historien.

Den største svakheten med Prometheus er historiens mangel på engasjement og fortellerglede. Den virker til tider sjelløs og i visse scenarioer dårlig fortalt. Prinsippet rundt mennesket skapelse og ferden gjennom universet burde i all hovedsak vært mer spennende. Jeg får en følelse av at Ridley Scott har dempet prioriteten ved det å skape en god fortelling, og heller fokusert på visuelle effekter. Historien vakler mellom det å være intelligent, og tilnærmet lik usannsynlig i form av for mye utenomjordisk fjas. Den opprinnelige Alien var skummel nettopp fordi frykten var for noe ukjent; i Prometheus blir fienden avslørt tidlig og det resulterer i en forutsigbar handling videre, og samtidig en mye mindre skummel film.

Filmen er godt utviklet og skarpt og kløktig regissert, men den har sine fallgruver i historien. Og noen ganger må man forholde seg til relativt tåpelige scener uten sjarm og oppfinnsomhet. Spenningen er imidlertid der, den varierer veldig, men den er der ikke minst når rollene tar veien innover i mystiske ganger og gruver. Litt av mystikken ble ødelagt etter hvert som historien utviklet seg, det gjorde at jeg satt igjen med et dårlig helhetsinntrykk.

Dette var en film jeg på forhånd hadde tenkt jeg ville like, men slik ble det dessverre ikke.