Steve McQueen satte seg som mål å skildre virkeligheten, og med Shame har han virkelig fått det til. Sammen med Hollywood-favoritten Michael Fassbender gjør de Shame til en troverdig og minneverdig film. **

Originaltittel: Shame

Kategori: Drama Regi: Steve McQueen Skuespillere: Michael Fassbender, Carey Mulligan, James Badge Dale, Nicole Beharie, Elizabeth Masucci. Spilletid: 1 time og 41 minutter

Brandon Sullivan (Michael Fassbender) lever et tilsynelatende bekymringsløst liv. Han har en bra jobb og en fin leilighet i New York, men bak fasaden skjuler det seg en meget ensom mann – en mann som har et umettelig behov for sex. Han lever et liv preget av utallige one-night stands med kvinner (som kun er ute etter uforpliktende sex). Og når Sissy (Carey Mulligan), hans søster, kommer på et uventet besøk for å bo hos ham til ting, som hun så fint sier, «ordner seg», blir hans uvanlige livsstil øyeblikkelig avbrutt. Det utvikler seg et stort dilemma for Brandon: dersom han skal kunne fortsette sin elleville livsstil må han kaste sitt eneste gjenværende familiemedlem på dør.

Steve McQueen understreker Brandons avhengighet ved å overdrive fokuset på sex. Han har selv sagt at han ikke ønsker å sjokkere eller skape oppsikt, men å skildre virkeligheten sånn som den er. Og han har gjort en utmerket jobb med å beskrive og visualisere mannens avhengighet til nettopp sex. Det eneste som driver ham er tanken på sex. Filmens fokus er noe veldig få regissører har turt å lage film om – denne filmen er på mange måter et provoserende stykke kunstverk.

Et lite minus er måten McQueen streifer overflaten på en gåte som kunne vært bedre utdypet – nemlig gåten bak søsknenes vanskelige barndom. Dersom man fikk vite mer ville man muligens hatt mer empati for karakterene. Samtidig så fortjener filmen litt applaus for sin stilsikre mystikk – den får deg hele tiden til å undre over ting.

Musikken er også en ting verdt å notere. Den er vakkert samkjørt med filmens melankolske stemning. Når klassisk musikk spilles av under en joggetur gjennom New Yorks gater, får jeg assosiasjoner til en lignende scene i American Psycho.

Dette er definitivt Michael Fassbenders beste rolletolkning så langt. Rollen er desperat, rådvill og ensom. Det er et mysterium hvorfor han ikke ble Oscar-nominert. Carey Mulligans rolle er også verdt å nevne, og hun inntar med glans rollen som et hjelpeløst offer.

Denne filmen tar for seg et viktig tema: det sies at 3-5 % av USAs befolkning sliter med den slags avhengighet. Og da var det kanskje på sin plass at Steve McQueen lagde en godt skildret film om sexavhengighet. Filmen anbefales på det sterkeste.