Wes Anderson presenterer sin nyeste film i kjent stil – med særegent kameraarbeid, flotte farger og nydelig scenografi.

Originaltittel: Moonrise Kingdom

Kategori: Romantisk Dramakomedie Regi: Wes Anderson Skuespillere: Edward Norton, Bruce Willis, Bill Murray, Kara Hayward, Tilda Swinton, Jason Schwartzman, Frances McDormand, Harvey Keitel, Jared Gilman. Spilletid: 1 time og 34 minutter

Helt siden gjennombruddet med Rushmore fra 1998 har Wes Anderson laget mange fantasifulle og originale filmer med en fortellerglede ulikt mye annet i nåtidens Hollywood. Med Moonrise Kingdom utforsker han kjærlighetens makt blant ungdom og dens evne til å ta styring over menneskers livsavgjørelser.

Moonrise Kingdom utspiller seg på den fiktive øya New Penzance i 1965, der to tolvåringer, Sam (Jared Gilman) og Suzy (Kara Hayward), blir forelsket i hverandre og bestemmer seg for å rømme hjemmefra. Det blir satt i gang en svær leteaksjon i regi av den lokale sheriffen Sharp (Bruce Willis) og speiderlederen Ward (Edward Norton). I tillegg til leteaksjonen så bygger det seg opp en sterk storm utenfor kysten ved øya.

Det perfeksjonistiske særpreget Wes Anderson tilføyer hvert sitt prosjekt er en av årsakene til at han lykkes gang på gang. Alle filmene, denne spesielt, er preget av et såpass detaljrikt arbeid at det blir en sann fryd å se resultatet. I likhet med sine tidligere filmer skaper han et gripende drama med underfundig humor. Han er ute etter å skildre en presis tidskoloritt av 60-tallet, dog mange ting tyder på at de er fiktive eller oppdiktet, som f.eks øya historien utspiller seg på.

Wes Andersons 60-talls idyllisk miljø er utmerket – kostymer, hus og miljø er skikkelig typisk 1960-årene. Musikken er stemningsskapende og utfyllende. Den gir scenene med kjærlighet i sentrum en ekstra fin «touch» og de melankolske stundene blir fantastiske i samspill med rolig 60-tallsrock.

Bruce Willis og Edward Norton spiller (som ledere av leteaksjonen) bra for det meste. De er begge tidvis triste og kan virke preget av alvoret rundt situasjonen de er i. Frances McDormand og Bill Murray har rollene som foreldre av Suzy – de samspiller bra – og deres utmattelse av å oppdra samtlige barn har gjort dem desperate etter å finne en slags ro. Det blir et evig jag når datteren deres flykter hjemmefra for å dyrke kjærligheten.

De beste skuespillerprestasjonene (sett i kontrast med hvor unge de egentlig er) ligger hos Jared Gilman og Kara Hayward. Det er fascinerende hvor bra de fanger oppmerksomhet som unge kjærlighetsdrevne mennesker. De får fram essensen ved det å være ung og uviten eller bare forferdelig forelsket – nærmest blendet av forelskelse. Kjærligheten deres overvinner all usikkerhet eller bekymring for fremtiden. Det er sjelden man ser en slik prestasjon blant unge skuespillere – imponert er jeg.

Det forrykende samspillet mellom skuespillerne, den uforglemmelige 60-talls idyllen og de fargerike og imponerende kameratekniske ferdighetene gjør denne filmen til en definitiv klassiker. Wes Anderson har nok en gang laget en underfundig film om kjærlighet, selvrealisering og det melankolske ved tilværelsen på 1960-tallet. Nå sier jeg ikke det at 60-tallet var en depressiv periode, men at filmens egne oppfatning av 60-tallet er relativt traurig. Absolutt en av Andersons mest spennende og samtidig fargesprakende filmer så langt.