Hatfields & McCoys er en episk mini-serie på tre episoder som skildrer en av Amerikas største og mest gjenkjennelige familiefeider gjennom tidene.Dette er ekstravagant TV uten sidestykke.

Originaltittel: Hatfields & McCoys Sjanger: Western / Drama / Action Regi: Kevin Raynolds Manus: Bill Kirby, Ted Mann, Ronald Parker Skuespillere: Kevin Costner, Bill Paxton, Matt Barr, Tom Berenger, Powers Boothe, Andrew Howard…

Etter William Anderson Hatfield og Randolph McCoy kommer hjem fra borgerkrigen går misforståelser og uenigheter til nye og ekstreme høyder. På bare ett par år er hvert eneste familiemedlem en del av den store feiden og det hele blir en sørgelig og blodig affære.

Kevin Costner spiller Hatfield-faren og Bill Paxton står i rollen som Randolph McCoy. Begge parter spiller med solid intensitet og ro. Det tar ikke lang tid før du får inntrykk av at Paxton er en nedslitt og depressiv skikkelse ute etter hevn og Costner blir transformert til en rasende og fryktinngytende leder som William Hatfield. De lever i miljøet og spesielt Costner spiller på mange klisjétrisk fra Western-sjangeren men gjør det til sitt eget. Det er vanskelig å virkelig beskrive hvor godt disse to hovedkarakterene spiller, og spesielt i den siste episoden merkes dette.

Krigen mellom de to familiene er brutal og full av intriger. Det eneste som ble litt kjedelig i mini-serien var det Romeo & Juliet-eske forholdet mellom en Hatfield-sønn og to McCoy-døtre. Men selv om det blir i det kjedeligste laget, er alle de sentrale karakteren godt utviklet. Og det er en ting jeg ser sjeldent i TV-serier og enda mindre i mini-serier. At serien tørr å stase fullt og helt på karakterutvikling er praktfullt og de vet når en karakter ikke er essensiell for historien lenger. Det er nemlig ett par karakterer som forsvinner mellom hver episode, selv om de hadde en del av den siste konfrontasjonen, men deres historie er rett og slett ikke like interessant som dem vi får se her i Hatfields & McCoys.

Jeg nevnte så vidt at skuespillet er spesielt godt i den siste episoden og dette er nesten en underdrivelse. Med et manus som virkelig får frem det depressive og forferdelige med denne feiden er det lett å bli rørt til tårer når hver eneste person spiller sin rolle ut av parken. I den siste episoden – som varer i 90 min – ble jeg rørt til tårer fire ganger og jeg klarte ikke å legge i fra meg tankene når rulleteksten kom.

Det er vanskelig å virkelig sette ord på noe som Hatfields & McCoys. Det er et praktfullt familiedrama som står sterkt ved alle aspekter. Du føler deg involvert i konflikten og det er vanskelig å velge side, omgivelsene er autentisk og dialogen gjør det hele ekstra sterkt. Jeg kan ikke anbefale dere Hatfields & McCoys sterkt nok, men om dere bare skal høre på mitt tips én eneste gang, la det være nå!