En forutsigbar fortelling vi har sett mange ganger før, men som klarer å holde interessen og spenningskurven oppe med nydelig 2D-animasjon og proffe actionscener.

Originaltittel: Une vie de chat Kategori: Drama/Komedie, Animasjonsfilm Regi: Alain Gagnol, Jean-Loup Feliciol Skuespillere: Line Verndal, Per Christian Ellefsen og Kåre Conradi (norsk) **eller Dominique Blanc, Bruno Salomone og Jean Benguigui (fransk) **Spilletid: 1 time, 5 min.

__ Bilde: Arthaus

Zöe er en liten jente som ble stum etter at faren hennes ble drept av gangsteren Victor Costa. Moren til Zöe er Jeanne, politisjefen i Paris, som stadig jakter på Costa— som for sin del er ute etter en verdifull statue. En natt stikker Zöe av fra barnevakten, følger etter katten sin Dino ut vinduet og oppdager at den tilbringer nettene som følgesvennen til mestertyven Nico. På denne utflukten snubler Zöe også over et hemmelig møte mellom Costa, gangsterne hans og hennes egen barnevakt, og må reddes av Nico, som i likhet med Costa har Jeanne og politiet i helene. Dette blir starten på en vill «skurk og politi»-jakt gjennom Paris.**

I likhet med flere andre filmkritikere, ser jeg at filmen skiller seg utseendemessig veldig ut blant alle de dataanimerte 3D-filmene vi har sett de siste årene. Selv liker jeg dataanimasjon veldig godt, men foretrekker tradisjonell animasjon. Visuelt er En katt i Paris virkelig noe for seg selv, spesielt Nicos akrobatiske krumspring eller den stille snøscenen på slutten. Det er som om figurene beveger seg inne i et drømmeaktig maleri; man skjønner hvorfor den ble nominert til Oscar for beste animasjonsfilm. Samtidig kan de sterkt stiliserte, Marc Chagall-aktige tegningene, med sine små øyne, harde profiler og tildels uttrykksløse ansikter, skape litt følelsesmessig avstand for noen. Jeg så filmen to ganger, først på fransk og så på norsk. Den andre gangen, da jeg var mer vant til tegnestilen, var det lettere å bli dratt skikkelig inn i handlingen. Det tok en stund før andre førstegangsseere i salen ble engasjerte også.

Siden Zöe er stum i tillegg til den stive ansiktsmimikken, kan det fort bli dårlig forbindelse mellom Zöe og publikum. Hun blir heller et redskap som driver plottet fremover; barna i kinosalen hadde mer empati for den søte katten Dino. Mestertyven Nico, som hjelper Zöe, er et skyggemenneske med gummifysikk som slenger seg rundt fra hustak til hustak. Vi får egentlig ikke vite noe om ham, bortsett fra at han bor alene og er ensom. Uansett er dette egentlig ikke Zöes eller Nicos fortelling, men Jeannes; om hvordan hun overvinner frykten for sin ektemanns morder. Dominique Blanc som Jeanne klarer å vise flere sider: Den tøffe politisjefen, den sørgende, hevngjerrige enken, den bekymrede, varme alenemoren og den usikre, unge kvinnen. Line Verndal er OK som Jeanne, men har mindre innlevelse enn Blanc. Her vil jeg også nevne at dersom faren til Zöe fremdeles hadde vært i live på begynnelsen av filmen, kunne dette ha skapt en mer effektiv kontrast mellom livene til Zöe og Jeanne før og etter de mistet ham, enn kun ved hjelp av replikker om ham.

Musikkinteresserte vil sikkert sette pris på å finne Billie Holiday på lydsporet, og filminteresserte vil kanskje dra på smilebåndet når gangsterne krangler om hvilke kodenavn de skal bruke (en klar referanse til Quentin Tarantinos Reservoir Dogs), når gangstersjefen klikker på kollegene sine som Joe Pesci i Mafiabrødre, eller når det blir dramatiske slåsskamper på gamle hustak som blant annet minner om Batman-filmene. Bortsett fra dette, bør dere ikke forvente dere samme holdning som hos Pixar eller DreamWorks, hvor man prøver å appellere like mye (eller i noen tilfeller mer) til tenåringer og voksne som til barn. De voksne i kinosalen var langt fra like investert i filmen som barna.

En katt i Paris presenterer nemlig en verden hvor gangstere er dumme, klønete, skriker og skyter i vilden sky selv om de vil bli oppdaget av vitner, gatene stort sett er folketomme midt i storbyen Paris, og politiet ikke klarer å finne fingeravtrykkene til en tyv som aldri går med hansker. Det er tragisk at Costa har drept lille Zöes far, men han er en inkompetent, kort, gal, illsint karikatur av en gangster og fremstår bare til tider som en reell trussel, selv etter standarden for barnefilmer.

Dette er en slags hyllest til sjangerfilmer vi har sett før; politifilmer, gangsterfilmer, film noir. Voksne seere skjønner med en gang hvem som er ”slem” og ”snill”, hvem som får sin straff og hevn, hvem som vil ende opp sammen og at Zöe ikke vil forbli stum. Fortellingen er forutsigbar, men ved hjelp av koreografisk flotte actionscener med perfekt timing og intense lydeffekter, blir det en spennende film likevel— og den er ikke så klissete eller nedlatende overfor publikum som mye annen barnefilm kan være. Samtidig tror jeg at barn fint kunne ha taklet en annerledes slutt som ikke var så moralsk banal som denne.

En katt i Paris er et vakkert animert actioneventyr som barn vil huske. Barna i kinosalen lo masse av den fysiske komikken og gispet høyt under actionscenene. En katt i Paris går per i dag fremdeles på kino i Norge og har premiere på DVD og BluRay 29. september. For litt eldre barn anbefales det å se den originale franske versjonen av filmen med norske undertekster på DVD eller BluRay.

Filmtrailer på fransk med engelske undertekster. Kilde: Palace Films.