«På veien til Buenos Aires» er en fin og sår historie, men scenene er langtekkelige og det er minimalt med spenning – noe som gjør at filmen blir veldig kjedelig. 

** Originaltittel: Las acacias **Kategori: Drama Regi: Pablo Giorgelli Spilletid: 1 time og 43 minutter Skuespillere: Monica Coca, Germán de Silva, Hebe Duarte, Lili Lopez, Nayra Calle Mamani Foto: Arthaus

«På veien til Buenos Aires» er en dramafilm som utspiller seg i Argentina. Filmen handler om den innadvente trailersjåføren, Rubén som jevnlig kjører mellom Buenos Aires og  Paraguays hovedstad, Asunción. En dag ber sjefen hans han om å ta med seg en kvinne på veien. Da kvinnen dukker opp, viser det seg at hun har med seg sin åtte måneder gamle datter. Rubén er alt annet enn fornøyd med situasjonen.  Ettersom han ikke har kontakt med sin egen sønn, har han et anstrengt forhold til barn. Men etterhvert som de nærmer seg Buenos Aires, åpner han seg opp – og det er tydelig at han etterhvert setter pris på reisefølge.

Filmen handler om ensomhet. Den viser en mann som egentlig er myk og ønsker kontakt, men som frastøter seg andre, for å beskytte seg selv. Budskapet i filmen er at mennesker har det best i fellesskap.

Skuespillerprestasjonene i filmen er gode.  De snakker lite seg i mellom. Hva de tenker og føler, vises mest gjennom kroppsspråk. Dette fungerer godt, fordi skuespillerne er dyktige.  Det som imponerer meg mest er at barnet har menneskelige reaksjoner, som det er umulig å planlegge. Gråten og nysene er ekte, og gjør scenene i filmen svært troverdige.

De langtekkelige scenene trekker filmen ned. Ettersom store deler av filmen foregår inni en bil, blir det lite variasjon i bildene. Det er tydelig at det er blitt eksperimentert med kamerautsnitt, og filmen har stort sett et fint fotografisk arbeid. Noen klipp er filmet med håndholdt kamera. Det er nok en gjennomtenkt effekt, for å gjøre historien mer realistisk og levende. Men jeg synes ikke virkemiddelet fungerer. Det er forstyrrende når kameraet ikke holdes i ro. I tillegg til de langtekkelige scenene er det minimalt med spenning i filmen. Få samtaler og lite spenning gjør at man venter på at noe skal skje. Men, det gjør det ikke,  dessverre.

Historien er fin, og bør absolutt videreformidles. Men det foregår for lite. Det er for lange sekvenser der det ikke utspiller seg viktig handling. Derfor tror jeg filmen ville fungert bedre som kortfilm. Jeg vil anbefale filmen for et godt voksent publikum, som har god tålmodighet. Jeg ble direkte rastløs av å sitte der, og savnet en fjernkontroll – jeg kunne spole med.