En godkjent nystart for superhelten, på tross av en ubegripelig sammensatt historie. 

** Originaltittel: The Amazing Spider-Man **Kategori: Action / Thriller Nasjonalitet: Amerikansk** Regi: Marc Webb **Manus: James Vanderbilt, Alvin Sargent, Steve Kloves Spilletid: 2 timer og 12 minutter Skuespillere: Andrew Garfield, Emma Stone, Rhys Ifans,Martin Sheen, Irrfan Khan, Denis Leary, Embeth Davidtz, Sally Field** ** Skrevet av: Thomas Lien Foto: The Walt Disney Company

«The Amazing Spiderman» er en såkalt «reboot» av filmserien med samme navn. Etter den horrible Spiderman 3 så Marvel Entertainment seg nødt til å begynne helt fra begynnelsen av med nye navn på skuespillerlisten, Mark Webb (kjent fra 500 Days of Summer) og en ganske annerledes tone. Det er både bra og ikke fullt så bra.

Peter Parker (Andrew Garfield) bor sammen med sin tante og onkel etter foreldrene hans etterlot ham der da han var barn. Vi ser gjennom tilbakeblikk at Peter står i sin tantes inngangsdør og ber sin far om å få bli med, uten hell. En del år senere har Peter blitt student og tilbringer dagene med å skate, ta bilder av jenter som ikke legger merke til ham og bli dyttet rundt av bøllen Flash Thompson. Han er forelsket i Gwen Stacy (Emma Stone), dette vet vi fordi han har henne som bakgrunnsbilde på datamaskinen sin. Det er ikke så mye som skjer rundt Peter, og det er ikke så interessant heller. På en annen kant av byen jobber genforskeren Kurt Connors med å manipulere dyrs (særlig amfibier og edderkopper) DNA for til slutt å kunne la mennesker få gro ut kroppsdeler. Han mangler selv en arm, og selv om vi aldri får vite hvorfor han mangler nevnte arm forstår vi at han vil ha den tilbake for han står i speilet i bar overkropp og gnir på armstumpen sin. En dag kommer Peter over en dokumentmappe i kjelleren til onkelen og tanten sin som viser seg å ha tilknytning til sin far og Kurt Connors (som forresten Gwen Stacy er assistent under). Peter tar seg en tur innom og tilfeldighetene vil ha det til at han blir bitt av en edderkopp. Superkrefter følger, onkel Ben blir skutt av en raner og Connors injiserer seg selv med øgle-DNA som forvandler han til en kjempestor og morderisk øgle.

Jeg stopper der. Alt som har blitt nevnt hittil er faktisk ganske viktig for å forstå noe av den rotete historien men jeg vil ikke avsløre mer og der ligger et av de største problemene med filmen: I utgangspunktet har den et ganske enkelt plott, men den roter det til for seg selv ved å gjøre historien om til nærmest et lite puslespill av brikker som ikke hører sammen. Et annet problem er at selv om filmen er konsentrert rundt Peter Parker handler den egentlig ikke om Peter Parker, men om det som skjer med han. Andrew Garfield spiller rollen godt, og er merkelig likandes, men han spiller ikke Peter Parker; nerden med et godt hjerte som etter å ha fanget onkel Bens morder bestemmer seg for å ikke ta hevn men å hjelpe andre som lider. Garfield kler rollen som slacker, emo-kid, og skater med en forkjærlighet for genmanipulasjon, men det er ikke Peter Parker. Si gjerne at dette er 2012-Parker med alt som hører med av modenhet og mørke kamerafiltre, men filmen minner mer om Paranoid Park enn Spiderman i første delen av filmen. Spiderman er ikke Batman, det er to helt forskjellige karakterer. Det som får Bruce Wayne til å virke mystisk og innesluttet får Peter Parker til å minne litt om en potensiell skoleskyter, hvor fælt det enn må være. Emma Stone spiller rollen som Gwen Stacy godt, selv om hun har lite å gjøre i filmen. Det er likevel en forbedring av Kirsten Dunst sin evinnelige skriking og halvhjertede dialog fra de andre filmene og jeg husker karakteren hennes bedre enn filmens fiende, Kurt Connors spilt av Rhys Ifans. Vi får aldri forklart hvorfor Connors vil gjøre hele menneskeheten om til øgler. Det antydes at reptildelen av hjernen tar over, og at han ikke kan styre seg selv. Reptil-DNA gjør en tydeligvis ond og kalkulert. Det merkes helt tydelig at mange viktige scener har blitt kuttet bort, og noen politifolk som gjennomgår en betydelig ansiktsløftning ser nok ikke helt vitsen med at de var med nå i ettertid.

Marvel gikk nylig ut og kunngjorde at dette er den første filmen i en ny Spiderman-trilogi og at de har måkt inn 140 millioner dollar i kinobesøk den første uka i USA. Ubesvarte spørsmål får en kanskje til å ville se en eventuell oppfølger, men det ødelegger for denne filmen.

På tross av at det virker som om jeg slakter denne filmen likte jeg den merkelig nok likevel. Jeg gikk ut av kinosalen med en bedre følelse enn de forrige filmene, og det må være Mark Webbs dyktighet med det menneskelige i filmen. Garfield og Stone er flotte sammen, dialogen er på et mye høyere nivå enn de andre Marvel-filmene og til tross for at effektene er litt skrale kler de filmen godt. Om Spiderman 3, en av historiens verste filmer, var «Emo-Spiderman» kan dette kalles «Indie-Spiderman» med innslag av Coldplay, The Shins og James Horner på musikksiden.

De tøffeste sekvensene i filmen kommer når Spiderman sloss mot alt fra ranere og politifolk til mannevonde kjempeøgler. Peter får etterhvert bedre kontroll over kreftene sine og sloss mer og mer som en edderkopp og tar i bruk spindelvev og akrobatikk om hverandre. Spesielt minneverdig er en klaustrofobisk kamp under bakken i New Yorks kloakksystem hvor en fiffig bruk av et edderkoppnett gjør seg utslagsgivende. 3D-effektene blir mest tatt i bruk når vår helt på sedvanlig vis svinger seg stilfullt rundt i New York, men ellers føles de nok en gang som en gimmick. Se den heller i 2D.

Jeg håper manuset får et løft til neste film, og at Spiderman kommer på et par ekstra vitser mens han svinger seg rundt i New York. Imens kan vi alle le litt ekstra lenge av en sluttscene i filmen som inneholder heisekraner, noe av det dummeste jeg noensinne har sett i en superhelt-film.