Sommertid er tid for superheltfilmer. Og superheltsjangeren er en perfekt grobunn for parodier.

I sommer kan man se The Amazing Spider-Man, The Dark Knight Rises og The Avengers på kino. Sommertid er tid for store superheltfilmer. I alle fall har det blitt sånn de siste 10-12 årene. Men når det gjelder superheltsjangeren sånn generelt sett, har den jo holdt på lenge før det, og har selvsagt derfor også blitt parodiert utallige ganger. Bare ta en titt på denne berømte Monty Python-sketsjen fra 1969:

Her har jeg forsøkt å lage en oversikt over de beste superheltparodiene jeg har sett. Siden superhelter har sitt opphav i tegneserieverdenen, er det ikke unaturlig at veldig mange av parodiene er animerte, og jeg fokuserer derfor på dem. Etter hvert som jeg drev og utviklet listen ble det også naturlig å fokusere på TV-serier istedenfor filmer.

Dersom du ikke har tid til å se på hele TV-serier, kan jeg også anbefale noen filmer som parodierer superheltsjangeren: Kick-Ass (2010, live action), The Incredibles (2004, animasjon), Megamind (2010, animasjon) og The Return of Captain Invincible (1981, live action). Jeg anbefaler dessuten Joss Whedons miniserie Dr. Horrible’s Sing-A-Long Blog (2008, live action), hvor de tre episodene bare varer 45 minutter til sammen.

10. Spongebob Squarepants (1999 til dags dato)**

Den 8. juli 2012 gikk skuespillerveteranen Ernest Borgnine bort i den høye alder av 95 år. En av hans mest kjente roller var i Sam Peckinpah-klassikeren The Wild Bunch (1969), men han har også spilt i filmer som The Dirty Dozen (1967), Convoy (1978) og Escape from New York (1981), og han vant Oscar for Marty i 1955. Siden 1951 spilte Borgnine dessuten i en lang rekke TV-serier: fra og med 1999 var en av disse den suksessrike animasjonsserien Spongebob Squarepants, hvor han hadde en tilbakevendende gjesterolle som superhelten Mermaid Man (en senil, gammel parodi på Aquaman). Borgnine satte stor pris på rollen som Mermaid Man ettersom den hjalp ham å appellere til en helt ny generasjon.

Bilder: United Plankton Pictures, Nickelodeon Animation Studios, Stephen Hillenburg

Den naive og drømmende Spongebob forguder Mermaid Man og hjelperen hans Barnacle Boy (Tim Conway, som også spilte i TV-serien McHale’s Navy med Borgnine). Dette gjør Spongebob til tross for at Mermaid Man bor på et pleiehjem, ikke engang vet hvor han er mesteparten av tiden og skriker ”EEEEVIL!” når det måtte falle ham inn. Spongebob Squarepants er egentlig ikke en superheltserie (derfor må den nesten komme sist på listen), men minst et par ganger hver sesong får vi et gjensyn med disse to superheltene, enten det er et glimt av fordums Mermaid Man-episoder i beste retro-Batman-stil, som Spongebob ser på TV, eller det er et møte med Mermaid Man og Barnacle Boy slik de er nå, avdankete og rynkete. Sjekk ut episoden ”Mermaid Man Begins”, som inneholder tidenes beste harselering med de latterlige opphavshistoriene som superhelter ofte har.

Målgruppe: Passer for alle.

Sitat: “Listen up, you villains, I wanna eat my meatloaf. If you don’t get out of here, then by the power invested in me, I now pronounce you man and wife!”

9. Space Ghost: Coast to Coast (1994 – 2008)

Premisset her er at superhelten Space Ghost fra 1960-tallet nå har fått sitt eget talk show sammen med skurkene Zorak og Moltar. Denne serien er for det meste veldig forvirrende og rar, noe som er gjort med fullt overlegg. Skaperne av Space Ghost Coast to Coast gjorde stort sett bare hva faen de ville, noe de kunne siden programmet ble sendt så seint om kvelden. Det er en blanding av live action og animasjon, hvor kjendisgjestene er live action, og Space Ghost og kompanjongene hans er laget av gjenbrukt og redigert animasjon fra den originale Space Ghost-serien. Intervjuene er så keitete og ukomfortable som overhodet mulig, og mye er gjerne klippet helt ut av den originale sammenhengen. Standard spørsmål er blant annet ”What are your super powers?” og ”Are you getting enough oxygen?”


Bilde: Cartoon Network, Mike Lazzo, Alex Toth

Det er litt vondt å si om dette egentlig faller innenfor ”parodi”, siden superhelten heller er en dementert versjon av den gamle Space Ghost, enn en separat figur som parodierer ham, men dialogen gjør mye narr av konvensjoner innenfor superheltsjangeren, spesielt forholdet mellom skurken og helten, og de har blant annet intervjuet ”Batman” (Adam West) og ”Catwoman” (både Lee Merriweather og Eartha Kitt). Jeg vet ikke hva mer jeg skal si, dette programmet er…ja, forvirrende, og passer ikke for alle, men er likevel interessant ettersom det var Cartoon Network sitt aller første egenproduserte program og er ansvarlig for å ha lansert Adult Swim (en animasjonskanal for voksne) i sin tid. Kanskje folk som liker pinlig humor som The Office eller lignende vil like dette. Ta en titt og se hva du synes. Stjernekraften til dette lille kultshowet er i alle fall overraskende sterk; noen få eksempler på kjendisene som har gjestet showet er Alice Cooper, The Ramones, Cameron Diaz, Willie Nelson, Jim Carrey, Jim Jarmusch, Bjørk, Conan O’Brien, Beck, Jon Stewart, Michael Moore og Charlton Heston.

Målgruppe: Tenåringer og voksne.

Sitat: ”I believe even superheroes have refractory periods.”**

8. Underdog (1964 – 1973)

Folk elsker David og Goliat-fortellinger hvor ”den lille mannen” vinner mot alle odds. En ”underdog” er en sånn person, gjerne med lav sosial status og med liten sjanse til seier. Tittelfiguren Underdog, hvis alter ego bare er ”skopussergutten”, er bokstavelig talt en hund. Og siden hovedpersonen heter Underdog, har han selvsagt et totalt motstykke som heter Overcat. Ordspill er definitivt en viktig del av tullete parodier, og dette er intet unntak. Underdog tilbringer dagene sine med å pusse sko eller til å redde den vakre tispen Sweet Polly Purebred (”purebred” = ”renraset”), stort sett fra den onde vitenskapsmannen Simon Bar Sinister (”bar sinister” = ”bastard/uekte barn”).

Underdog får superkreftene sine fra å spise ”super energy pills”, og kan slik minne litt om Skipper’n, som får superkrefter av å spise spinat, eller Roger Ramjet, som får dem av ”proton energy pills”. Fun fact: Scenene hvor Underdog spiser piller ble redigert bort da serien skulle vises i reprise på TV, fordi det ga assosiasjoner til narkotika. Siden Underdog er en flygende superhelt, må vi selvfølgelig også få parodier på Supermann. Hver episode slutter med en omskrevet versjon av den kjente Supermann-regla, hvor tilskuerne utbryter overrasket: ”Look, up in the sky! It’s a bird! It’s a plane! It’s a frog! A frog?” og Underdog svarer: “Not bird, nor plane, nor even frog, it’s just little old me— Underdog.”

Underdog havner ganske langt nede på listen fordi jeg ikke har noe særlig sans for den svært begrensede, lavbudsjetts TV-animasjonen, eller det faktum at Underdog snakker på rim. Jeg innrømmer villig vekk hovedgrunnen til at Underdog er på denne listen: Den klassiske  kjenningsmelodien er så vanvittig lett å få på hjernen! Mange har forståelig nok covret denne catchy låten, og Wutang Clan har til og med samplet den. De som liker TV-serien Scrubs har sikkert også hørt a cappella-versjonen.

Målgruppe: Passer for alle.

Sitat: “There’s no need to fear. Underdog is here!»

7. Panty and Stocking With Garterbelt (2010)**

To engler med superkrefter og magiske våpen blir kastet ut av himmelen for sin dårlige oppførsel og må beskytte innbyggerne i Daten City ved å slåss mot diverse monstre og spøkelser, blant annet erkefiendene sine, som selvsagt er to demoner. Man kan muligens si at dette heller er en parodi av den japanske Magical Girl-sjangeren (Cutie Honey, Sailor Moon osv.), hvor magiske gjenstander som gir superkrefter er veldig vanlige, men hvis Green Lantern er en superhelt, så er Panty og Stocking det også. Panty er besatt av sex og Stocking er besatt av kaker og dessert, de er late, krangler konstant og bryr seg mest om seg selv og fritidsaktivitetene sine. Grunnen til at de bekjemper monstre er helt egoistisk; de vil bare tilbake til himmelen. Garterbelt, en diger prest med afro, prøver forgjeves å holde dem i sjakk.

Bilde: Gainax, Tagro

Panty and Stocking With Garterbelt er selve essensen av såkalt ”WTF?”-humor; den er herlig uforutsigbar og syk. Første episode slutter med at de sprenger et gigantisk bæsjemonster i stykker midt i byen…og så begynner det plutselig å regne, for å si det pent. Dette er en blanding av tradisjonell 2D-animasjon og dukker, man skifter stadig tegnestil, og serien er spekket med sex, vold, en latterlig mengde banning og et snøskred av popkulturelle parodier. Svært morsom, må sees!

Målgruppe: Absolutt ikke for barn!

Sitat: «O pitiful shadow lost in the darkness, O evil spirit born of those drifting between heaven and earth, may the thunderous power from the garments of these holy, delicate maidens strike down upon you with great vengeance and furious anger, shattering your loathsome impurity and returning you whence you came!__ Repent, motherfucker!«

6. Freakazoid! (1995 – 1997)**

Tenåringen Dexter Douglas er en helt vanlig PC-nerd, helt til katten hans klatrer over tastaturet hans og tilfeldigvis taster inn en hemmelig kode som suger Dexter inn i cyberspace og gjør ham om til superhelten Freakazoid. Deretter kan han forandre seg til Freakazoid når han vil. Denne komiske kultserien ble dessverre kansellert etter bare to korte sesonger. Noen mener at den nok var forut for sin tid, spesielt med tanke på at den kom ut i 1995, da svært få vanlige folk faktisk hadde tilgang til internett. Man kan lure på hvordan serien hadde sett ut i dag: Kanskje Dexter heller hadde gått inn i koma hvis han plutselig hadde fått all informasjonen som finnes på internett stappet inn i hodet? Freakazoid! var også tidlig ute med å tøyse med nerdekultur generelt sett, som tegneseriemesser, gale fans eller overdreven PC-bruk.

Freakazoid er supersterk og superrask, men den virkelige superkraften hans er at han er rablende gal og hyperaktiv, noe som forvirrer og utmatter skurkene helt. Freakazoid kan for eksempel ikke fly, så for å kompensere for dette løper han rundt med armene utstrakt og lager voooosj-lyder. Han ble direkte basert på superhelten Madman, noe som førte til at Mike Allred, skaperen av denne tegneserien, ofte ble oppfordret til å saksøke produsent Steven Spielberg i sin tid, men gjorde det aldri.

Støttespillerne er også svært underholdende. Freakazoids hovedfiende, for eksempel, er en standard gal vitenskapsmann, med en diger hjerne til hode, men han og Freakazoid har det ganske morsomt når de slåss; de kjøper til og med julegaver til hverandre. I likhet med Batman, samarbeider Freakazoid med politiet, men jeg tviler på at Batman og kommissær Gordon noensinne har dratt på bondens marked eller tivoli sammen, sånn som Freakazoid og hans trauste, monotone politivenn Cosgrove. Den beste superheltparodien her er den britiske og syrlig-sarkatiske Lord Bravery. Folk ler av superheltkostymet hans og svigermoren hans vil at han skal få seg en «skikkelig» jobb. En gang må han bruke en hel dag på å skifte navn fordi det allerede finnes et bakeri som heter Lord Bravery.

Denne serien er søt, morsom, skarp og godt skrevet, full av bisarr dialog, mange treffende popkulturelle parodier, leken satire og tung metahumor, hvor de går så langt som å vise kameramennene og regissøren og Freakazoid prater om hvor mye han liker de andre skuespillerne. Freakazoid gjør akkurat hva han føler for til enhver tid, selv om det innebærer ekstreme digresjoner, og det samme gjør serien. Vi får for eksempel leketøysreklamer midt i programmet som reklamerer for Freakazoid-leker som aldri har eksistert. Freakazoid! skulle egentlig være mørkere, men Spielberg ville ha en lysere og mer lettbeint serie for barn, noe som er ironisk siden den endte opp med heller å appellere til et eldre publikum. Av og til kan den bli litt vel snill, men det er gjort med glimt i øyet. Mye av humoren kommer til å gå rett over barns hoder— spesielt nå som det har gått over 15 år.

Målgruppe: Voksne vil kanskje få mest ut av serien, men den er trygg å se på for alle aldre.

Sitat: “We’ve put together a little motion picture about Freakazoid’s origin. It’s filled with action and adventure and even features a scene with a man wrestling a bear for no reason.”

Videre til Topp 10 superheltparodier, del 2! –>>