Sommertid er tid for superheltfilmer. Og superheltsjangeren er en perfekt grobunn for parodier.

<<– Klikk her for å komme tilbake til Topp 10 superheltparodier, del 1!

5. The Venture Bros (2003 til dags dato)**

The Venture Bros handler om forventninger og nederlag. Vi følger den fordums barnehelten og mislykkede vitenskapsmannen Dr. Venture, som lever i sin avdøde fars lange skygge, og de to fullstendig virkelighetsfjerne sønnene hans, som han reiser på eventyr med sammen med livvakten deres. Det handler om en fantastisk fremtid som aldri kom. Det handler om forskrudde familiehistorier. Det handler om inkompetente mennesker med store egoer. Det handler om vold, hevn, gal vitenskap, svart magi, penger, urealistiske dagdrømmer, rivalisering, hemmelige organisasjoner, actioneventyr og mye, mye seksuell frustrasjon. Alt er gjort med en god dose humor som kan være syk, mørk, tørr, søt, nerdete, bisarr, teit eller alt på en gang.

Det er vanskelig å definere hva det egentlig vil si å være ”normal”, men det er lett å slå fast at ingen av rollefigurene i The Venture Bros er det i alle fall. Dette er et univers hvor superheltenes traumatiserte eks-hjelpere må ha støttegrupper, superskurkene har sin egen obligatoriske fagforening ledet av David Bowie, og vi også bruker uvanlig mye tid på å følge dagliglivet til superskurkenes lavtstående lakeier. Dette er like mye en parodi på actioneventyr som Johnny Quest som en parodi på superheltsjangeren.

Nerdefaktoren er svært høy i denne serien, noe som kan lede til noen litt pinlige øyeblikk. Selv har jeg enda ikke helt bestemt meg om dette er en god eller dårlig ting. De beste parodiene er uansett den praktiske superskurken Dr. Girlfriend (basert på Jackie Kennedy), den manipulative superskurken Dr. Henry Killinger (basert på den kjente diplomaten Dr. Henry Kissinger), og Phantom Limb, en parodi på Fantomet, som har fått navnet sitt fordi han mistet armer og bein i en ulykke og har ”magiske fantomsmerter” som superkrefter. Superskurken The Monarch, som høres ut som Skeletor fra He-Man og som lager alle klærne, kjøretøyene og bostedene sine med sommerfuglmotiv, er også en god parodi på superhelter og superskurker med dyre- eller insektstema, som Spider-Man og så videre.

Målgruppe: Eldre tenåringer og voksne. Ikke vis dette til barn. Inneholder blant annet flere hentydninger til sex med mindreårige.

Sitat: “Well, then why don’t you send us out to rob a bank or ransom the moon or something! Aren’t you guys supposed to be supervillains?”**

4. Powerpuff Girls (1998 – 2004)**

Hvordan gjør man kjapt og effektivt narr av store, tøffe muskelbunter av noen supermenn? Man gir superkrefter til tre søte små barnehagejenter. Barnehagejenter som er genetiske eksperimenter. Sugar, spice and everything nice. And Chemical X. Så parodierer man monsterfilmer og Østens popkultur minst like mye som den amerikanske superheltsjangeren, og man har en hit som gjør at man kan selge tonnevis med merchandize. Det er virkelig kostelig å se smårollinger banke opp skurker så blod og tenner spruter. Det er lett å se hvorfor Powerpuff Girls egentlig skulle hete Whoop-Ass Girls i sin tid.

Bilde: Cartoon Network Studios, Craig McCracken 

De andre rollefigurene er blant annet superstreite Professor Utonium, som skapte jentene, supergeniet Mojo Jojo, som er en mutert ape med forvokst hjerne og sans for unødvendig lange taler, og borgermesteren i Townsville, som må være enten senil eller sinnssvak eller begge deler. Jeg tipper at nestlederen hans, frøken Sarah Bellum, er den eneste grunnen til at byen fungerer i det hele tatt. Ellers, så er faktisk den norske dubbingen nesten like bra som den engelske. Sjekk ut episoden ”Super Zeroes”, hvor Powerpuffjentene tror at de ikke kan være ekte superhelter uten fancy kostymer, og vi får ypperlige parodier på Wonder Woman, Captain America, Spawn, japanske tegneserier for barn, Godzilla-filmer— og til og med Underdog.

Målgruppe: Passer for alle.

Sitat: ”Nok en gang er storbyen Townsville reddet, takket være Powerpuffjentene!”

3. The Maxx (1995)**

Maxx gjemmer identiteten sin bak en maske. Han er diger, kjempesterk, har dødelige spyd på superheltdrakten sin, og tåler det meste. Han er dessverre også en hallusinerende, hjemløs boms som bor i en pappeske i et smug, og det nærmeste han kommer en kjærlighetsinteresse er den kyniske sosialarbeideren sin Julie Winters. Dessuten viser det seg etter hvert at det egentlig er Julie som er hovedpersonen i denne historien. Julie og Maxx lever i to verdener; her, i den virkelige verdenen, og i Pangea, en slags drømmeverden, en eventyrfylt ødemark hvor Maxx ikke er hjemløs, men en superhelt som forsvarer jungeldronningen sin Julie.

Bilde: MTV, Sam Kieth

The Maxx er full av bisarr, drømmeaktig humor, tullete lek med bilder og til tider merkelig dialog, men samtidig har den skarpe kanter, og viser en verden hvor nesten ingen slipper unna uten traumer og bitterhet. Mord, voldtekt, familieproblemer, ensomhet og fremmedgjøring er bare noen av de mer alvorlige temaene her, dekket av et florlett lag av mørk, melankolsk komedie. Generelt sett har serien det moro med de ekstremt dystre superhelt-tegneseriene som var populære på 90-tallet.

Jeg er ikke helt sikker på hvem Maxx slekter mest på, men i mine øyne minner han litt om både Hulk, Wolverine, Spawn og The Thing.  En av de morsommere sekvensene er når Maxx slåss mot hovedskurken Mr. Gone ved en bensinstasjon: Her leker man med den klassiske indre monologen som foregår i hodet til helten under slåsskamper, samt hvor forvirrende det er å være et helt vanlig vitne til en kamp mellom superskurker og superhelter.

En av grunnene til at den er så høyt på listen er fordi den må være en av de beste tegneserieadaptasjonene jeg har sett. Animasjonsserien, med sine detaljerte tegninger og kreative visuelle layout, er rett og slett som en levende tegneserie— og det er det slettes ikke selvfølgelig at alle slike adaptasjoner blir. Den andre grunnen er at den skiller seg sånn ut blant andre superheltserier. Dette er ikke episodisk; det finnes ikke et nytt problem og en ny skurk hver uke, det er mer som ett eneste mysterium som sakte nøstes opp i løpet av serien, men aldri blir virkelig løst. Her virker det som om folk driver rundt i hver sin drøm eller hvert sitt mareritt, og av og til overlapper de med hverandre. Her handler det om mellommenneskelige relasjoner, selvbilder og observasjoner om menneskerasen. Noen sitter fast i fortiden, andre prøver å fortrenge den ved hjelp av fantasier. Du vil i alle fall aldri glemme det unike grafiske designet, det hjemsøkende lydsporet og de sårbare, men morsomme skuespillerprestasjonene.

Målgruppe: Ikke vis denne til barn, punktum finale.

Sitat: ”I wish it was time for Cheers, but it’s not. It’s time for vengeance.”

2. Darkwing Duck (1991 – 1995)**

Hvor Ducktales muligens virker litt klissete og treigt når man ser det igjen som voksen, ler jeg faktisk mye mer av Darkwing Duck som voksen enn jeg gjorde den gang da. Darkwing Duck er en slags spinoff av Ducktales, hvor piloten til Skrue McDuck flytter til storbyen St. Canard. Der blir han samarbeidspartneren til den mystiske superhelten Darkwing Duck, som er en slags blanding av Batman, James Bond, Zorro og Daffy Duck. Faktisk føles serien heller mer som noe som kunne ha vært laget av Warner Bros enn Disney; dialogen er mer voksen enn i andre Disney-serier fra samme tid, og den fjerde veggen eksisterer knapt i Darkwing Ducks univers.

Darkwing Duck er etter min mening en av de beste antiheltene fra 90-tallet. Egoet hans er så stort at det burde hatt sitt eget gravitasjonsfelt, og han er fenomenalt ignorant, sarkastisk, arrogant, innbilsk og klossete. Men hvis det skjer noe med noen eller noe han bryr seg om, kan du stole på at han plutselig tar seg sammen og blir veldig kompetent. De som har laget serien har store kunnskaper om superheltsjangeren (samt popkultur i det hele tatt) og har tydeligvis hatt det enormt gøy med å leke med den. Skurkegalleriet, for eksempel, er som snytt ut av…ja, nettopp, Batman eller James Bond, og i episoden «Planet of The Capes» får vi se en planet hvor alle er superhelter og de må bytte på å redde den eneste normale mannen som eksisterer der. Her får vi også den evinnelige debatten om hvorvidt superhelter uten superkrefter egentlig er skikkelige superhelter. Ta også en titt på ”Hot Spells”, episoden hvor Darkwing møter djevelen, som ble bannlyst på TV i USA i sin tid, eller ”Twin Beaks”, som parodierer David Lynchs kultklassiker Twin Peaks.

Målgruppe: Passer for alle.

Beste sitat: “I am the terror that flaps in the night, I am the batteries that are not included.”

1. The Tick (1994 -1997)**

Når tegneserier blir gjort om til animasjonsserier eller til og med live action-filmer, blir de veldig ofte kraftig sensurert. The Tick, derimot, fikk i alle fall stort sett fortsette som vanlig— sikkert fordi den ikke var full av sex og banning, bare sinnssyke, dysfunksjonelle tapere. Mens filmen Kick-Ass (2010) spør hva som ville ha skjedd hvis noen bestemte seg for å bli superhelt i virkeligheten, spør The Tick heller: Hvilken type mennesker er det egentlig som synes at det er en god _idé å bli superhelt? Hvor gal, rar eller ensom må du egentlig være? Vel, du kan for eksempel være en regnskapsfører med et kjedelig liv, du kan være overdrevent patriotisk, du kan være en autist som bor i kloakken, du kan ha altfor mye tid og penger, du kan rett og slett gjøre det fordi du tror at det vil skaffe deg damer, eller du kan bokstavelig talt ha rømt fra et galehus. Og la oss ikke engang _begynne å utforske grunnene til at folk blir superskurker; listen har allerede blitt for lang.

The Tick er superheltparodien over alle superheltparodier. Byen i serien heter rett og slett The City, som har langt flere superhelter enn de egentlig trenger. Dessuten har nesten ingen av dem egentlig superkrefter. Her står urealistiske momenter som superkrefter, supervitenskap og romvesen side om side med svært praktiske, hverdagslige ting. The Tick er gigantisk, supersterk, superatletisk og nesten usårbar, men han er i tillegg blakk og arbeidsløs og sover på sofaen til hjelperen sin Arthur, i den lille leiligheten som fungerer som hovedkvarteret deres. Hvis de vil kjøre noen steder, må de låne bilen til Arthurs søster.

Tick og Arthur går alltid kledd i superheltkostymene sine (selv når de sover), de har ikke noe hemmelig identitet, og de henger stort sett rundt på den lokale kaffesjappen når de ikke bekjemper kriminalitet. Arthur er forresten den regnskapsføreren jeg snakket om tidligere, og han er der stort sett for å holde den åndsfraværende, overentusiastiske og naive Tick på jorden. Vennene deres er blant annet American Maid, en blanding av Wonder Woman og Captain America, som kaster skoene sine som våpen, og Der Fledermaus (”flaggermusen” på tysk, oppkalt etter en operette av Richard Strauss), en feig Batman-kopi med et detaljert kostyme som gjør at du innser hvor lite Batman egentlig ligner på en virkelig flaggermus. Hvis du liker å se absurde hendelser eller personer i kontrast med det virkelige liv, ta en titt på The Tick. Eller eventuelt også hvis du liker et svingende og slentrende soundtrack bestående i hovedsak av big band jazz.

Målgruppe: Voksne vil kanskje få mest ut av det, men The Tick er trygg å se på for alle aldre.

Beste sitat: «And isn’t sanity really just a one-trick pony anyway? I mean, all you get is one trick, rational thinking, but when you’re good and crazy, oooh, oooh, oooh, the sky’s the limit!

_«– _Klikk her for å komme tilbake til Topp 10 superheltparodier, del 1!