Alle som liker Batman har sine egne forestillinger om hva de forventer seg av et Batman-produkt. Hvilken versjon av Batman er din favoritt?

Bilder: DC Comics, Warner Brothers, Bob Kane, Bill Finger

Den 25. juli, altså i dag, er det Norgespremiere på The Dark Knight Rises, den etterlengtede siste delen i Christopher Nolans Batman-trilogi. I den anledning må jeg bare legge kortene på bordet: Jeg har aldri skjønt greien med disse filmene. De gir meg rett og slett ikke Batman-følelsen, for å si det helt enkelt. Alle som liker Batman har et slags mentalbilde av hva de forventer seg av «Batman». Når jeg skal se noe som bruker navnet Batman, vil jeg ha det ikonisk, dramatisk, tegneserieaktig, mørkt-men-morsomt, storslått og veldig stilisert. Ikke grått og ”virkelighetsnært”. For meg føltes disse nye Batman-filmene nærmest mer som ”vanlige” actionfilmer. OK, så kanskje vanlige actionhelter ikke går med flaggermuskostyme, men like fullt. Nolan er flink, actionsekvensene er stilige, Gothams størrelse er svimlende, og det er godt mulig at de nye Batman-filmene er gode filmer sånn generelt sett, men som ”Batman-filmer” ser de bare ikke riktige ut for meg.

Det kan godt være at forventningene mine var for høye, eller bare for spesifikke, for i motsetning til meg, så likte samboeren min Batman Begins da vi så den på kino i 2005. The Dark Knight (2008) så jeg på DVD, og sovnet før filmen var ferdig. Det at jeg sovnet hadde sikkert mye å gjøre med dagsformen, men jeg tror også at filmen, spesielt Jokeren, dessverre hadde blitt for opphypet og overeksponert innen jeg rakk å se den, noe som påvirket meningene mine. Samtidig vedder jeg på at det i sin tid var folk som ikke syntes at Tim Burton-filmene «føltes som Batman» heller; kanskje for eksempel de som likte den campy TV-serien fra 60-tallet og ikke hadde vært borti de mørkere tegneseriene. Når man har (i alle fall relativt) bestemte meninger om hva noe «skal være», kan det være vanskelig å godta noe annet. Du har sikkert hørt deg selv si ting som «Jammen, dette er jo ikke…!».

Jeg tror jeg bør gi disse filmene en ny sjanse. Traileren til The Dark Knight Rises ser definitivt spennende og tidsaktuell ut. Men jeg vet at det er noen få ting jeg uansett aldri vil klare å overse ved de to første filmene: Heath Ledger var en god skuespiller og virket som en grei kar, men som Jokeren så han ut som en aldrende emo i snøstorm. Michael Caine er ikke Alfred. Punktum. Og er det egentlig noen som klarer å ta Christian Bale alvorlig som Batman når han høres ut som om han gurgler grus? Men nok kritikk nå: Jeg likte for eksempel Gary Oldman veldig godt som en litt yngre kommissær Gordon.

Bilde: Warner Bros. Animation, Alan Burnett, Paul Dini, Eric Radomski, Bruce Timm

Jeg er ikke ute etter å ødelegge den nye Batman for noen. Batman er tross alt en figur og et univers som har eksistert siden 1939, og som har blitt gjenskapt i en uendelig variasjon av tegneserier, bøker, TV-serier, filmer og merchandize. Alle som liker Batman har en favorittversjon av Batman; alle kommer naturligvis til å ha sine egne preferanser. Noen liker Tim Burton-filmene, noen liker TV-serien fra 60-tallet, noen liker Nolan-filmene, noen liker Schumacher-filmene, andre foretrekker de eller de tegneseriene eller animasjonsseriene, og så videre. Jeg er egentlig her for å snakke varmt om den versjonen av Batman som er ”Batman” i mine øyne (i tillegg til Tim Burton-filmene på andreplass), nemlig Batman: The Animated Series.

Originaltittel: Batman: The Animated Series Kategori: Drama/Komedie/Action, Animasjon Produsenter: Alan Burnett, Paul Dini, Eric Radomski, Bruce Timm Skuespillere: Kevin Conroy, Efrem Zimbalist, Jr., Bob Hastings, Robert Costanzo, Diane Pershing, Loren Lester, Mark Hamill, Melissa Gilbert, Arleen Sorkin, Adrienne Barbeau, Richard Moll, Michael Ansara Spilletid: 85 episoder, 22 min hver

Batman: The Animated Series gikk på TV mellom 1992 og 1995, men jeg oppdaget den egentlig ikke før senere. Batman: TAS har vunnet fire Emmy-priser og har blitt nominert ytterligere seks ganger. Batman: TAS ble roset for sin rene, filmatiske, ikoniske stil, 40-talls-inspirerte biler og klær, sin mørke Art Deco-arkitektur og film noir-inspirerte konsepter. Landskapet Batman beveger seg i, er som en forlengelse av ham selv, og han blander seg perfekt inn i de mange skyggene. Serien var mørkere og mer voksenorientert enn andre animerte serier på den tiden, og tiltrakk seg publikum i alle aldre, spesielt på grunn av den overraskende dybden til rollefigurene og de psykologiske fortellingene, full av patos, moralske dilemmaer, identitetskriser og slutter som heller er bittersøte enn lykkelige. Det hjalp sikkert også at Batman: TAS beholdt Danny Elfmans berømte kjenningsmelodi fra Tim Burtons Batman-filmer, samt andre varianter av musikken hans eller musikk inspirert av den.

Det var blant annet Batman: TAS som endret superskurken Mr. Freeze fra bare å være en gal vitenskapsmann med en merkelig interesse for frost og is til å være et skadet menneske med en kone som led av en dødelig sykdom, og som han måtte holde nedfryst mens han desperat prøvde å finne en kur til henne. De som har sett Arnold Schwarzenegger i hans pinlige tolkning av rollen som Mr. Freeze i Joel Schumachers Batman & Robin (1997), satt kanskje ikke igjen med noe mersmak for Mr. Freeze, spesielt etter alle de elendige, isbaserte ordspillene, men jeg råder dem til heller å sjekke ut den animerte Mr. Freeze, som ikke er en latterlig, men en tragisk figur.

Bilde: Warner Bros. Animation, Alan Burnett, Paul Dini, Eric Radomski, Bruce Timm

Poison Ivy, spilt av Uma Thurman i Batman & Robin, var også en mye mer seriøs figur i Batman: TAS. Hun var kompetent, dødelig og fokusert, og i motsetning til Uma-Ivy, som overlat alt til Bane, gjorde hun mye av den fysiske, vanlige slåssingen sin selv, i tillegg til å bruke planter, gift og forførelse. Sjekk ut episoden «House and Garden», som viser en mer menneskelig side av den kalde vitenskapskvinnen.

Når det gjelder Batman selv, er hans alter-ego Bruce Wayne litt annerledes her enn de fleste andre versjoner av Batman. Vanligvis later han som om han er en egoistisk, litt sløv millionær-playboy, så ingen skal mistenke at han kan være Batman, men her fremstår Bruce Wayne som en seriøs, selvsikker og intelligent forretningsmann uten at han står i fare for å bli avslørt; han bruker heller en liten tendens til fysisk klossethet som skalkeskjul. Batman er som alltid hjemsøkt av minner, og sliter fremdeles med skyldfølelse overfor foreldrenes død; serien gir oss mange sjanser til å utforske dette problemet. Det faktum at Harvey Dent, også kjent som Two-Face, her var bestekompisen til Bruce før han ble Two-Face, fører også til interessante problemstillinger. Batman-filmene som kom etter Batman: TAS har altså lånt svært mye fra denne serien (i tillegg til tidligere Batman-versjoner).

Alle har vi som sagt våre egne Batman-preferanser— og spesielt kanskje når det gjelder rollefigurene. Batman: TAS er det Batman-universet jeg liker best, men jeg foretrekker for eksempel Michelle Pfeiffer som Catwoman i Batman Returns (1992), tett etterfulgt av Eartha Kitt på 60-tallet, over Catwoman i Batman: TAS. Men for meg vil nok alltid Mark Hamill være Jokeren (ja, den Mark Hamill, han som er mest kjent som Luke Skywalker i Star Wars). Som stemmeskuespiller for Jokeren i Batman: TAS er han rett og slett ugjenkjennelig. Andre versjoner er kanskje for mørke eller for tullete, men Mark Hamill gir oss en perfekt balanse mellom komiker og truende psykopat. Uforutsigbar, som Jokeren skal være. Bare for å være sikker på at jeg gjør meg upopulær, kan jeg avsløre at jeg ikke var helt fornøyd med Jack Nicholson som Jokeren heller (spesielt utseendemessig), så det er ikke bare Heath Ledger.

Bilde: Warner Bros. Animation, Alan Burnett, Paul Dini, Eric Radomski, Bruce Timm

Noe annet serien er kjent for er den nye rollefiguren Harley Quinn (spesielt utviklet for Batman: TAS), en sprudlende, søt og morsom, men farlig storkriminell. Dr. Harleen Quinzel begynte som psykiater på den psykiatriske klinikken Arkham Asylum, men ble raskt fascinert og forført av den mystiske Jokeren, som vant sympati med tårevåte historier om en tragisk barndom. Til slutt tok hun på seg en ny identitet, som en harlekin eller klovnekvinne, og hjalp den ”misforståtte” Jokeren å rømme fra Arkham. Selv etter Batman fortalte henne at Jokeren hadde manipulert henne med løgner og at han fant på en ny trist bakgrunnshistorie for hvert nytt menneske, fortsatte hun et kriminelt liv som Jokerens assistent. Hun er minst like gal som Jokeren og var tydeligvis ute etter et farlig, spennende liv, men man synes likevel litt synd på henne, med tanke på hvor dårlig han behandler henne. Harley jobber dessuten ofte sammen med Poison Ivy, og de utgjør et bra team.

Bilde: Warner Bros. Animation, Alan Burnett, Paul Dini, Eric Radomski, Bruce Timm

Harley er en fan-favoritt, og  ble også med i en rekke tegneserier, TV-serier og videospill etter debuten hennes i Batman: TAS. Det var nok en del som var skuffet over at Heath Ledger sin Joker ikke hadde med seg sin psykotiske men trofaste hjelper Harley, men i Nolans mørke visjon, hvor det veldig bevisst heller ikke er plass til Robin, bør man kanskje ikke forvente seg noe slikt. Det jeg liker best med Batman: TAS er at den også har en god sans for humor, og klarer overgangen fra komedie til drama og tilbake igjen på et nanosekund, eller en sømløs blanding av begge. Batman: TAS tar sine forskrudde figurer og deres sjeleliv alvorlig, og mange av episodene er direkte hjerteknusende, men serien glemmer samtidig aldri at det tross alt handler om en kostymert raring som bekjemper andre kostymerte raringer, eller hvor virkelighetsfjerne eller asosiale mange av dem er.

Det eneste man bør være litt obs på er at animasjonsstilen plutselig forandret seg veldig etter sesong 2. I 1997 lagde de lagde 24 nye episoder, og serien skiftet navn til The New Batman Adventures. Ikke alle likte det forenklede, nye designet like godt, som ble innført for at det skulle bli lettere å animere. Jeg synes den nye stilen er strømlinjeformet og søt, men at noen av figurene, spesielt kvinnene, lignet altfor mye på hverandre etter at tegningene ble mindre detaljerte.

Originaltittel: Gotham Girls Kategori: Komedie/Action, Animasjon Produsenter: Jeremy Rosenberg, Ben Stein Skuespillere: Tara Strong, Arleen Sorkin, Diane Pershing, Adrienne Barbeau, Jean Rasey, Bob Hastings, Tom Kenny Spilletid: 31 episoder, under 5 min hver

Bilde: Noodle Soup Productions, Warner Brothers

En ting som har plaget meg med alle Batman-filmene siden 80-tallet, er hvor få kvinnelige rollefigurer som finnes. Det er gjerne bare plass til en dame (toppen to damer) per film, men en hel masse menn. Med tanke på hvor mange interessante kvinner det er å ta av i Batman-universet, er det kanskje ikke så rart at jeg reagerer. Vi har blant annet Catwoman, Batgirl, Poison Ivy, Harley Quinn, Renee Montoya og Zatanna. Og nei, det holder ikke at Batman Begins og The Dark Knight har ”Batmans kjæreste” med på laget— men når det er sagt, så bør jeg jo ta en titt på The Dark Knight Rises og se hvordan Anne Hathaway gjør seg som Catwoman, eller hvordan Marion Cotillard er som Talia al Ghul. Filmplakatene gir meg i det minste Batman-følelsen.

I mellomtiden vil jeg gjerne gjøre dere oppmerksom på en spinoff-serie fra Batman: The Animated Series, nemlig Gotham Girls. Den består av en haug med korte, sjarmerende episoder som ble laget med Flash-animasjon mellom 2000 og 2002, og har ligget tilgjengelig på nettet siden den tid. Serien omhandler i hovedsak dagliglivene til Batgirl, Catwoman, Poison Ivy og Harley Quinn, men vi møter også andre damer, for eksempel noen av dem som jobber for politiet i Gotham. Kommissær Gordon, Batgirls far, dukker dessuten stadig opp. Flash-animasjonen er dessverre veldig, veldig utdatert, men mange av de originale stemmeskuespillerne fra TV-serien er med, og fortellingene har en fin blanding av komedie, action og drama, selv om de er en god del lysere enn Batman: TAS. De som har laget denne serien har tydeligvis hatt det gøy.

Se hele Gotham Girls her!

Jeg anbefaler sesong tre, som er mindre episodisk og komedisk enn de to første, og heller har et dramatisk, sammenhengende plott: Alle Gothams menn forsvinner, og Batgirl må finne ut hva som har skjedd. Hvis du trenger en liten motvekt til Nolans gravalvorlige og mannsdominerte Batman-univers (eller hvis du bare vil lade opp til filmen), så ta en liten titt på Gotham Girls. Det beste av alt er at det er helt gratis!