**«_Get the Gringo«_ er en fengselsfilm med store mengder action og dramatikk, men den klarer likevel ikke å engasjere i særlig grad. Til det er karakterene for lite interessante.**

Originaltittel: Get the Gringo** Sjanger: Drama / Action Nasjonalitet: Amerikansk Regi: Adrian Grunberg Manus: Mel Gibson og Adrian Grunberg Spilletid: 1 time og 35 minutter Skuespillere: Mel Gibson, Peter Stormare, Bob Gunton,Dean Norris, Scott Cohen, Stephanie Lemelin,Patrick Bauchau, Daniel Giménez Cacho ** Skrevet av: Anders Ekelund Foto: SF Norge

Etter å ha vært med i produksjonen av en rekke filmer det siste tiåret, debuterer Adrian Grunberg som regissør med Get the Gringo, en fengselsfilm med Mel Gibson i hovedrollen. Filmen begynner med en heseblesende biljakt på grensen mellom USA og Mexico, hvor to tyver forkledd som klovner til slutt blir stoppet av politiet. Den ene klovnen omkommer da bilen kræsjer, den andre klovnen viser seg å være Mel Gibson i rollen som en navnløs yrkeskriminell. Han arresteres av meksikansk politi og plasseres innenfor murene Og det er her, i et meksikansk fengsel, at det aller meste av handlingen i Get the Gringo utspiller seg.

Tanken om å la et fengsel utgjøre de geografiske rammene for en film, er brukt mange ganger og på vidt forskjellige måter opp igjennom filmhistorien. Og det er i utgangspunktet en god idé. I filmer som The Shawshank Redemption, The Green Mile, Stalag 17, Papillon og brasilianske Carandiru får vi på forskjellige måter innblikk i hvordan livet i et fengsel eller en fangeleir utarter seg. Den nærmest sosialantropologiske måten disse filmene fremstiller samfunnet bak murene på, er nok en sentral forklaring deres tiltrekningskraft. Hvordan organiseres livet i et lovløst samfunn? Hvordan overlever man i et fengsel hvor ikke engang fengselsvaktene er til å stole på?

I så måte har Get the Gringo et godt utgangspunkt. Det meksikanske fengselet den navnløse hovedpersonen ender opp i, er et samfunn i seg selv, en slags fengselsby hvor en broket forsamling mennesker vandrer forholdsvis fritt rundt og skaffer seg det de måtte trenge av sprit, heroin, horer og våpen. Gibsons karakter, som selv er en erfaren fengselsfugl, blir fascinert av dette uvante systemet. Han møter en ti år gammel meksikansk gutt som lærer ham fengselets organisering og struktur. Snart viser det seg at fengselsmafiaen er interessert i den unge gutten av en helt spesiell grunn, og Gibson må hjelpe han og hans mor med å unnslippe. Samtidig er Gibson også på jakt etter pengene han hadde med seg i bilen i filmens åpningsscene (korrupte politimenn har ført til at disse pengene fortsatt er der ute et sted). Det trekkes dessuten inn flere sidefortellinger utover i filmen, og persongalleriet blir ganske omfattende. Regissør Grunberg fortjener en stor dose skryt for hvordan han holder historien fokusert med såpass mange elementer å forholde seg til, og selve spenningsutviklingen i filmen er godt laget, det bygges i god actionfilm-ånd opp mot et klimaks med stadig mer dramatikk.

Det er altså ikke noe i veien med historien, og jeg har på følelsen av at Get the Gringo potensielt sett kunne blitt en virkelig god film. Men det har det dessverre ikke blitt, og det er først og fremst på grunn av karakterene. De er alle stereotyper på grensen til det latterlige. Horer, halliker, mafialedere, småkriminelle banditter – alle blir fremstilt som endimensjonale typer. Fengselsmafiaen ledes av meksikanske menn i bart som drikker og røyker ustanselig og bruker de spanske skjellsuttrykkene «puta madre» og «cabrón» så hyppig at det nesten blir parodisk. Nesten alle de innsatte i fengselet ser til enhver tid påtatt morske ut, liksom for å trykke opp i ansiktet på publikum at her er det farlig å være, at alle disse menneskene er kjempefarlige. En annen klisjé er den feite og litt dumme amerikanske turisten som til enhver tid patter på en sigar. Dessverre er også Gibsons karakter for lite interessant til at man blir særlig engasjert i hans prosjekt – vi får ikke vite særlig mye om hans person annet enn at han drømmer om at den nye typen til ekskona skal bli drept og at han gjerne kunne tenke seg noen millioner dollar til eget forbruk.

Jeg er av den mening at en film – uansett om det er et eksistensielt drama, en komedie, en dokumentar eller en actionfilm – må få publikum til å bli følelsesmessig engasjert i en eller flere karakterer om den skal lykkes. Det blir vi dessverre ikke her. Hva om den unge gutten dør, hva om moren hans blir voldtatt, hva om hovedpersonen aldri finner pengene igjen og forblir ulykkelig resten av livet? Underveis i filmen merker jeg at jeg ikke bryr meg så mye om svaret på disse spørsmålene, og da blir det også vanskelig å bli særlig revet med av det som skjer.

Til dette kan man sikkert innvende at Adrian Grunberg kanskje ikke har ønsket annet enn å lage en spennende og medrivende actionfilm som kan underholde oss og for en stakket stund få oss til å glemme alt utenfor kinosalens mørke. Det er jo ikke noe i veien med det, og sett i et slik lys er filmen i alle fall et stykke på vei vellykket. Get the Gringo er aldri direkte kjedelig, og det er nok av action til at den holder det gående gjennom filmens drøye halvannen time. Likevel er det frustrerende hvor lite menneskelig regissør Grunberg har får ut av filmen, hvor lite inntrykk den gjør, hvor lite man trekkes inn i historien og hvor lite man faktisk bryr seg om hvordan den skal ende.