Unge amatør-filmkritikere som oss tåler litt selvironi. Derfor tar jeg for meg kultklassikeren The Critic; en smart animasjonsserie som er svært dyktig til å spøke med filmindustrien og filmkritikk.  

Originaltittel: The Critic (1994 -1995) Kategori: Komedie, Animasjonsfilm Produsenter: Al Jean, Mike Reiss Skuespillere: Jon Lovitz, Nancy Cartwright, Christine Cavanaugh, Charles Napier, Gerrit Graham, Doris Grau, Judith Ivey, Nick Jameson, Maurice LaMarche, Park Overall, Russi Taylor Spilletid: 23 episoder, 22 minutter hver

Bilde: Gracie Films, Columbia Pictures Television, Al Jean, Mike Reiss

Hvis du (i likhet med meg) allerede har passert 25, fikk du kanskje med deg en underlig liten animasjonsserie som gikk på NRK2 en gang på 90-tallet, nemlig The Critic.  Eller du kan jo ha sett kritikeren sjøl, Jay Sherman, i en gjesterolle på The Simpsons et par ganger; mest nevneverdig i episoden «A Star is Burns». The Critic er skapt og produsert av tidligere Simpsons-skribenter Al Jean og Mike Reiss, tidligere Simpsons-produsent James L. Brooks er utøvende produsent, de har produksjonsselskapet Gracie Films til felles med The Simpsons, og de har til og med stemmeskuespilleren til Bart Simpson (Nancy Cartwright) med på laget. Det er altså mange gode krefter bak The Critic. Den slentrende tittelmelodien er klart inspirert av George Gershwins musikalske mesterverk ”Rhapsody in Blue”, som blant annet er kjent fra Woody Allens Manhattan (_1979). Den er dessuten komponert av ingen ringere enn Hans Zimmer (_Batman-trilogien, Inception).

Video: Jay Sherman (Jon Lovitz) anmelder filmer på vanlig sarkastisk vis. Den første parodien er spesielt tragikomisk siden Hjemme alene 5 faktisk kommer ut nå snart, i desember 2012 (hvorfor?!).

Selv om disse to seriene har mye kreativt talent til felles, er tegnestilen i The Critic langt fra den i The Simpsons. Her er det ingen knallgule mennesker med tennisballøyne eller manglende kjeveparti, og heller enn intense, flate pastellfarger, er tonen her mer dempet, som et akvarellmaleri i høstfarger. Fokuset vårt er heller ikke på en eksentrisk kjernefamilie i en liten forstadsby, men på en skilt og adoptert filmkritiker i New York, som ikke vet hvem de biologiske foreldrene hans er og som bare får se sønnen sin etter avtale med ekskonen. Dette høres kanskje litt trist ut, men The Critic er en komedie, og Jon Lovitz (Saturday Night Live, Big, Happiness, High School High) gjør en komisk og svært menneskelig figur som Jay Sherman. Faktisk tror jeg dette er den beste rolleprestasjonen jeg noensinne har sett fra Lovitz, både når det gjelder animasjon og live action.

Jay Sherman har doktorgrad i film, og er velstående, bitter, arrogant, kynisk, sarkastisk og full av urealistiske ambisjoner. Han føler seg misforstått og omringet av idioter, blant annet fordi sjefen hans verdsetter penger over kunst eller kvalitet, og ofte prøver å få Sherman til å ofre integriteten sin som filmkritiker. Dessuten hater han at folk bare fortsetter å bruke penger på å se søppelfilmer, slik at det blir laget enda flere elendige filmer som han må anmelde. Samtidig er Sherman likevel søt, uskyldig, følsom, hensynsfull, intelligent og en håpløs romantiker som blir skuffet gang på gang både på jobb og i privatlivet, men som alltid reiser seg opp igjen. Greit nok, noen ganger tyr han til direkte livsløgner og hallusinasjoner for at egoet hans ikke skal bli knust, spesielt når det gjelder utseendet og vekten hans, men han reiser seg like fullt opp igjen. Sherman er ikke kul eller sexy, og noen ganger er han faktisk ganske kjip, så man kan muligens skjønne hvorfor han ikke appellerte like mye til alle, men for min del er han engasjerende og sjarmerende likevel. Det er lett å føle med ham i hans mange nederlag, samtidig som vi ler rått av dem.

Bilde: Gracie Films, Columbia Pictures Television, Al Jean, Mike Reiss

Den mer tullete typen popcornfilmer, spesielt den endeløse rekken av oppfølgere, får virkelig gjennomgå i The Critic. I en episode leter den kjente amerikanske kritikerduoen Gene Siskel og Roger Ebert etter nye samarbeidspartnere etter at de har blitt uvenner. Når de tar inn folk til intervju, prøver de å gi dem et realistisk bilde av den typen filmer som kritikere må anmelde enten de vil eller ikke. Oppfølgeren til Mrs. Doubtfire, med Arnold Schwarzenegger i hovedrollen som ”Frau Doubtfire” med granater istedenfor falske bryster, er så dårlig at den får arbeidssøkerens ansikt til å smelte som nazistene i Indiana Jones og det siste korstog. Serien gjør likevel ikke bare narr av Hollywoods melkekuer, men også smale kunstfilmer. Et av de morsomste øyeblikkene er når vi får se kortfilmen ”L’Artiste est Morte”, Jay Shermans avsluttende prosjekt som filmstudent. Som den ekstremt pretensiøse tittelen burde antyde for dere, innser han med en gang for noe talentløst møl det egentlig var. Det er jo en eldgammel spøk at filmkritikere gjerne ikke har klart å skape bra film selv. Dere får se selv om dere kjenner igjen noe av det han har ”lånt” fra:

</span>Video: Jay Shermans studentfilm, «L’Artiste est Morte». 

Noe av det beste med serien er hvordan Jay Sherman forholder seg til venner, familie og kjente, og hvor forskjellige de er fra ham selv. Shermans allerede nevnte sjef, Duke Phillips (Charles Napier), er en parodi på den amerikanske mediemogulen Ted Turner. Han er en søkkrik ultrakapitalist med ekstremt tvilsomme moralske verdier, som til tider likevel fremstilles som sympatisk og som mer fornuftig enn den kyniske-men-idealistiske Sherman. Disse to er en perfekt kontrast, både når det gjelder fysikk og tenkemåte, noe som skaper mye naturlig komikk.

På jobben til Jay blir vi også kjent med sminkøren Doris (Doris Grau), som røyker minst fem pakker daglig, har ekstremt lang fartstid i underholdningsbransjen og er om mulig enda mer kynisk og sarkastisk enn Jay Sherman selv. Slik serien konstant gjør narr av overvekten til Jay, gjør den narr av den høye alderen til Doris, men den gjør det med kjærlighet: Doris kan for eksempel finne på å lete etter en ny ektemann blant en flokk zombier.

Den australske skuespilleren Jeremy Hawke (Maurice Lamarche) er en parodi på kjekke actionhelter som spiller i dustete voldsfilmer, men til tross for at dette er akkurat den typen filmer Sherman hater og til tross for at han er sjalu på at Hawkes overfladiske kvaliteter gjør ham så populær, er Sherman og Hawke bestevenner og bryr seg virkelig om hverandre.

Bilde: Gracie Films, Columbia Pictures Television, Al Jean, Mike Reiss

Jay Shermans adoptivforeldre er rike, konservative, og fullstendig rablende gale. Moren Eleanor (Judith Ivey) er iskald, latterlig gammeldags og har bokstavelig talt ikke tårekanaler. Faren Franklin (Gerrit Graham) drikker så tett at han konstant oppfører seg som nettopp det han er, nemlig en tegnefilmfigur— men av den sprø, gamle sorten man gjerne så i Snurre Sprett-filmer. Hvordan de klarte å produsere den normale og samvittighetsfulle datteren deres Margo (Nancy Cartwright), er helt uforståelig. I Sherman-familien kritiserer de hverandre konstant, spesielt Jay og moren hans, og de synes alle de andre er sprø, men det er åpenlyst at de likevel er glade i hverandre.

Shermans ekskone Ardeth, derimot, hater ham med all den lidenskapen vi andre vanligvis sparer til ondskapen her i verden, og må være den eneste i serien som slår Sherman når det gjelder bitterhet. Hun dukker bare opp i serien ytterst nødvendig og svært motvillig. Shermans sønn, Marty Sherman (Christine Cavanaugh), elsker faren sin og er en slags mini-kopi av ham fysisk, men har ikke den samme arrogansen eller kynismen, og virker mye mer sosialt veltilpasset enn faren.

Når vi kommer til andre sesong, møter vi Alice Tompkins (Park Overall) og den lille datteren hennes Penny (Russi Taylor). Disse to ble rett og slett introdusert for å få Jay til å virke mer sympatisk, noe de klarer veldig bra. Episodene som fokuserer på Jay og Alice handler ofte mer om å utvikle rollefigurene og om mellommenneskelige forhold enn å komme med spøk etter spøk. Alice er søt, fornuftig og likandes, og minst like intelligent som Jay. I likhet med Jay, er hun også skilt. Alice er først en parodi på typiske alenemødre i filmer, og en parodi på askeladden-filmer om å gå fra fattigdom til suksess. Den utro eksmannen hennes parodierer også deler av countrymusikkbransjen. Generelt sett er Alice en fin kontrast til Jay siden hun er mer optimistisk enn pessimistisk, viser en god selvtillit og bidrar med en sørstatsmentalitet mot Jays østkystsmentalitet.

Siden jeg er litt svak for (god) romantikk, er episoden hvor de møtes for første gang den jeg har sett på flest ganger. I tillegg virker det som om den hadde et litt høyere budsjett enn andre episoder, for den er bedre animert; episoden gir oss faktisk en imponerende dukke-animert parodi på The Nightmare Before Christmas, og føles i det hele tatt mer «filmatmosfærisk» enn vanlig.

Video: The Critic sesong 2, episode 1: Sherman, Woman and Child. 

Komediestilen til The Critic er en perfekt blanding av samfunnskritikk, politisk satire, slapstick, situasjonskomikk, god gammeldags toaletthumor, ordspill, galgenhumor, popkulturelle referanser av alle slag…og selvsagt filmparodier. Mange, mange filmparodier. Noen er helt åpenlyse, mens andre er mer innbakte i fortellingen. Al Jean og Mike Reiss har sagt at de bevisst prøvde å velge filmer som ville tåle tidens tann, slik at parodiene ikke ville gå fort ut på dato, og det har de virkelig klart med glans. Filmer som for eksempel Jurassic Park, Apokalypse nå, Alien og Nattsvermeren kommer liksom ikke til å bli glemt med det første. Hvis man føler at man har sett noe før, bør man huske på at serien gikk mellom 1994 og 1995, og at det derfor er en god sjanse for at The Critic var først (eller i alle fall tidlig) ute med akkurat den spøken.

Siden serien handler om en kritiker, må jeg nesten komme med litt kritikk også: Streken er søt og tiltalende, men animasjonen er ikke alltid av særlig høy kvalitet. Dette er ikke en serie man ser på for å bli forundret av vakre bilder, men fordi den er veldig bra skrevet, med morsomme, menneskelige personligheter og smart, vittig dialog. En annen ting er at de kanskje bruker stemmeskuepilleren Maurice LaMarche (som er flink, men som har en ekstremt lettkjennelig stemme) litt for ofte, men det er bare til dels distraherende. Ikke alle etterligningene hans av kjente skuespillere sitter like bra, heller, men han gjør for det meste en flott jobb.

Bilde: Gracie Films, Columbia Pictures Television, Al Jean, Mike Reiss

Til tross for den voksne humoren, er The Critic helt trygg å se på for litt eldre barn, men hvis sant skal sies, kommer de ikke til å få halvparten så mye ut av det som voksne vil få— bortsett fra kanskje en trang til å se på intelligent underholdning når de blir eldre. Det er en stor skam at denne serien knapt fikk to sesonger på TV. På en annen side er det praktisk at det bare ble laget såpass få episoder, for det betyr at man får kjøpt hele serien i en billig, kjekk liten pakke kalt The Critic: The Complete Series (de tre nederste bildene som er brukt her i denne anmeldelsen er scannet fra selve DVD-boksen). Selv om det ikke står noe om det på omslaget (noe som er litt misvisende), har DVD-boksen i tillegg en fin porsjon bonusmateriale: blant annet kommentarspor til ni av episodene, storyboards, anekdoter fra skaperne, intervju med Jon Lovitz og en liten dokumentar om skapelsesprosessen til serien. Vi får også vite litt om de uheldige omstendighetene som gjorde at serien ble kansellert.

The Critic er rett og slett en selvfølge for filminteresserte å få med seg. I tillegg til at man får seg en god latter, kan man faktisk lære overraskende mye fra den. Dessuten er The Critic definitivt den typen serie som tåler å bli sett om og om igjen. Løp og kjøp!

PS: En del av bonusmaterialet er de såkalte ”Webisodene”; korte The Critic-snutter som ble laget for internett rundt 2000-2001. Styr gjerne unna disse, med mindre du er veldig nysgjerrig. Det er en grunn til at mange fans ikke engang regner disse episodene som del av The Critic-universet: Noen av spøkene og parodiene er morsomme, men det menneskelige aspektet er borte. Jay Sherman er mer kynisk og bitter enn noensinne, har lite igjen av sjarmen sin her, og Alice har blitt erstattet med en ung, personlighetsløs Barbiedukke som han ikke ville ha hatt en sjanse hos i virkeligheten. Disse episodene ble dessuten animert på en tid da mye Flash-animasjon ikke var på et særlig høyt nivå.

Avslutningsvis forlater jeg dere med en liten oppfordring fra Jay Sherman til alle kinogjengere (som dere ikke trenger å ta sånn altfor, altfor alvorlig):