Selv med min milde optimisme er Total Recall en ytterst svak film på flere punkter.

Orignaltittel: Total Recall Sjanger: Action / Science Fiction** Regi:** Len Wiseman** Manus:** Kurt Wimmer, Mark Bomback** Skuespillere: ** Colin Farrell, Jessica Biel, Kate Beckinsale, Bryan Cranston, Bill Nighy, John Cho

Total Recall er åpenbart en gjenfortelling av 1990-filmen med samme navn, hvor Arnold Schwarzenegger sto i hovedrollen – som igjen er basert på en novelle skrevet av Phillip K. Dirk, som også skrev boken som inspirerte Blade Runner. Her møter vi en dyster Colin Farrell som ønsker seg noe mer i livet, det til tross for sine vakre kone og sikre arbeidsplass. Han drar derfor til ’Rekall’ – et senter som kan gi mennesker nye minner – for å teste tilbudet, men når maskinen finner en hemmelighet i Farrells minnebank blir han ettersøkt av myndighetene for å være en del av motstandsbevegelsen. Uten noen egne minner fra denne motstandsbevegelsen setter han ut på en jakt for å finne ut hvem han egentlig er og hvorfor noen har gitt ham en ny identitet og fjernet den gamle.

Nå er det minst ti år siden jeg så Schwarzenegger-filmen og jeg husket lite av plottet da jeg gikk inn i denne nyinnspillingen, men jeg er uansett veldig åpen for remakes og gir dem som oftest en ærlig sjanse. Her blir det  da bare en smørje av ukontrollerte actionsekvenser som er kjedelig å se på, enkel dataanimasjon og flat dialog.

Historien følger tydeligvis boken mer slavisk enn det den første filmen gjorde og selv om det er såpass mange år siden jeg så den, var hele filmen fryktelig forutsigbar. Til tider var det såpass ille at en kunne forutse hvilken one-liner Collin Farrell – eller en av hans kvinnelige kollegaer – ville kaste mot hverandre. Store deler av dialogen består nemlig av enkle one-linere og når filmen går dypere i dialogen blir den fortsatt veldig klisjefylt og dårlig sammensatt. Det er én scene som skiller seg ut fra resten av filmens mediokre tilstand, men den er malplassert i forhold til resten av fortellingen og betyr ingenting videre for historien eller karakterene. Noe som rett og slett diskvalifiserer muligheten til å redde filmen.

Selvsagt er det et par kule actionsekvenser, men det er tydelig at Len Wiseman er glad i animasjon. Her var det konstant noe datagenerert  i bak – eller forgrunnen, noe som får oss til å tenke på spørsmålet filmen stiller: ”What is real?”.