Enkelte filmer får deg til å le høyt og lenge av ting du egentlig ikke skal le av. Ted er en slik film.

Originaltittel: Ted Nasjonalitet: Amerikansk Sjanger: Komedie Spilletid: 1 time og 58 minutter Regi: Seth MacFarlane Manus: Seth MacFarlane, Alec Sulkin, Wellesley Wild Skuespillere: Seth MacFarlane, Mila Kunis, Mark Wahlberg, Joel McHale, Patrick Warburton,  Ronald Boone Foto: UIP

John, (Mark Wahlberg) og teddybjørnen Ted (Seth Macfarlane) har vært venner fra barndommen av, etter at et magisk ønske gikk i oppfyllelse. Nå er de begge voksne og har ikke gjort så mye med livene sine siden. De røyker pot, ser på nerdete filmer og lever av bilutleiejobben til John og dama hans, spilt av Mila Kunis. Hun på sin side er lei av at John ikke tar ansvar for livet sitt og vil ha Ted ut av leiligheten.

Ted er ingen koselig teddybjørn. Han har riktignok den innebygde «I love you»-lyden som kommer når han får en klem, men ellers er det ikke mye barnevennlig over han. Etter et par år i rampelyset som «magisk kosebamse blir levende» minner han mer om en fallen reality-stjerne enn noe annet. Han banner, røyker og drikker, og ustanselige mengder forferdelige (og hysterisk morsomme) vitser kommer ut av munnen hans.

”I can hear the fat kid running, I bet it’s precious!”

Filmen er ustyrtelig morsom. Family Guy-skaper Seth McFarlane skal ha honnør for sitt manus og regi av filmen og også stemmen til Ted, som minner mest om en blanding av Peter Griffin og Brian fra nevnte serie, krysset med Boston-aksenten til medskuespiller Wahlberg. De drar nerde-referanse over en lav sko, og ler av alt fra utviklingshemmede til akvariefisk. Dialogen er sylskarp og egentlig tror jeg at ingenting var direkte umorsomt.

Her er et lite eksperiment du kan gjøre kjære leser: Se en episode av serien «Two and a half men». Noter ned hver eneste gang du ler en ekte latter, jeg er sikker på at du ikke kommer over fem. Det kommer av dårlig dialog, manus og det viktigste av alt: flate karakterer. Karakterene i «Ted» er velskrevne og kommer med raske kommentarer og ironiske observasjoner til det som skjer underveis i filmen på en måte som virker naturlig, ikke tilgjort.

Sånn ca. mot den siste delen av historien går filmen inn i en litt mer alvorlig tone og et par skurker må overvinnes. Her taper filmen seg litt. Noen fikk tydeligvis ideen om å tilføre slacker-komedien et nivå av spenning i dramaturgien, uten at det er særlig nødvendig. Humoren stopper noe opp, og filmen blir unødig rar mens den forsøker å lære oss noe som ikke helt gir mening.

Uansett, den henter seg inn med en flott og selvrefererende avslutning som gjør at jeg puster lettet ut: «Ted» kommer seg helt inn over målstreken.

Noen komedier treffer klokkerent med det de prøver å få til. Av nyere tid er det kun «Hangover», «Role Models» og «Ted» som har klart det så langt. Fellestrekkene er at de alle sikter seg inn på en mannlig målgruppe, har veldig grov humor og velskrevne manus som er blant de beste som kommer ut av USA for tiden.

Hurra for Ted, denne filmen bør sees av så mange som mulig.