For mange er Nicolas Winding Refn en overentusiastisk person som aldri gjør noe utav sin ambisjon for filmkunst. Men for andre er han et friskt pust i dagens filmindustri. 


F__oto: Scanbox Entertainment AS

I denne teksten vil jeg ta for meg den høyst kontroversielle, plagiat-anklagde, Bronson. Ut ifra noen raske Google-søk vil jeg konstatere at Bronson står som Refns mest paradoksale verk i filmkretser. Enten elsker du den, eller hater du den, sies det i mange anmeldelser og diskusjonstråder på nettet. En uttalelse som har mye sannhet i seg. Bronson er fortellingen om ”Storbritannias voldeligste fange” satt til Charlie Bronsons egne premisser, noe som fort kan tolkes som en hyllest av hans handlinger og ideologi, men når vi ser nærmere på Refns film er det tydelig at den er samfunnskritisk og alarmerende frekk mot Charlie Bronson.

Vi blir introdusert for Charlie Bronson, spilt av The Dark Knight Rises-aktuelle Tom Hardy, under noe som ligner et teaterstykke, hvor Bronson er den eneste karakteren på scenen (senere spiller han flere roller enn seg selv). Han snakker til et stort og stumt publikum; En perfekt talerstol for en mentalt syk kriminell som sitt eneste ønske er berømmelse og offentlig presse. Passende nok er det denne teaterscenen som deler filmen i forskjellige scener og akter, og det er her Charlie Bronsons (Tom Hardys) fortellerstemme gir liv til en historie som hyller mannen, men en film som gjør narr av ham.

Den første akten er på mange måter en prolog for Bronsons fortelling. Vi får se at en baby ligger i vuggen mens foreldrene står beskyttende rundt den. Så går vi til skoleplassen hvor en ung Bronson tar del i slåsskamper med stort engasjement, og til slutt ser vi ham på sin første arbeidsplass. Alle disse scenene blir satt sammen til en slags montage-aktig sekvens som gir sterke assosiasjoner til Stanley Kubricks A Clockwork Orange, men den er ekstra teatralsk i sin utførelse, som samsvarer til teaterscenen fortelleren kontrollerer.

Det er også i sin likhet med A Clockwork Orange – og senere Gjøkeredet – at Bronson blir anklagd for å være et eneste stort plagiat. Refn har uten tvil funnet inspirasjon i Kubricks film, men personlig syntes jeg at han gjør noe såpass spenstig og eget med det at filmen blir unik. Den orkestrale musikken, som er hovedargumentet til plagiat-anklagerne, er nydelig og skaper et stemningsfult audiovisuelt uttrykk fra start til slutt. Refn gir oss også et par synth-pop-sanger som ikke sklir like godt inn i den audiovisuelle presentasjonen, men står godt for seg selv.

Filmen er også overraskende mild i sin visuelle vold, men det er umulig å se bort ifra at Charlie Bronson var både fysisk og psykisk voldelig mot både innsatte og fengselsbetjeningen. Mange av voldsscenene blir stilbilder satt til mer orkestral musikk, mens Hardy nesten alltid er naken i slåsskampene som blir avbildet i sin helhet. Nakenhet blir ofte assosiert med sårbarhet, men i Bronson sitt hode er det først når han står naken (i smurt maling eller smør) at han er rustet for kamp. Tom Hardy er perfekt i rollen som en overvokst og voldelig psykopat, og klarer virkelig å fremstille Bronson som en farlig og skrekkelig person, noe han også gjorde for Bane i The Dark Knight Rises.

Det er denne volden, blandet med det orkestrale verket som starter filmens latterliggjøring av Charlie Bronson. Det, og de få birollene som er fullstendig ærlig og sier hvor patetisk og latterlig han egentlig er. Han blir fremstilt som en psykopat, men tror selv at han ikke er det. Når vi da tar turen til «gjøkeredet» (galehuset) er det enda tydeligere at filmen gjør narr av ham. Vi får se ham følge ordre slavisk på grunn av medikamentene de presser i ham, og før det får vi se en fullstendig neddopet versjon av Bronson som fortsatt velger å være vulgær og frekk selv om det forsvinner bak spytt og snørr.

En annen ting som er verdt å nevne er hvordan Charlie Bronson ble håndtert av de Britiske myndighetene. Her kommer samfunnskritikken inn i bildet. Etter å ha sett filmen måtte jeg lese meg opp på historien for å kunne skille mellom fakta og fiksjon. Charlie Bronson blir flyttet fra fengsel til fengsel, men måten han blir håndtert på er aldri optimal. Vaktene lar ham holde på slik han ønsker, og selv om Refn med filmen skaper mer publisitet for Bronson, får jeg inntrykk av at han latterliggjør pressen som ga Bronson akkurat det han ønsket i sin glanstid; Kjendisstatus.

For meg er Bronson en av Refns mest tvetydige verker, og derfor ekstra interessant å se igjen og igjen. Selv nå som jeg har sett den tre ganger på like mange uker er det nok mye jeg har oversett som kan støtte opp under min teori om at filmen både hyller og latterliggjør personen, men det er bare en positiv ting. For da kan jeg se den igjen med stort engasjement.

Del dine meninger og tanker i kommentarfeltet under. Er du på «elsk» eller «hat»-siden av denne filmen?