678 Kairo er et sterkt egyptisk samfunnsdrama som følger tre kvinners opprør mot seksuell trakassering og kvinnediskriminering. 

Originaltittel: 678** Sjanger:** Drama ** Regi: Mohamed Diab Manus:** Mohamed Diab** ** Skuespillere: Boshra, Nelly Karim, Maged El Kedwany, Nahed El Sebaï, Bassem Samra


Allerede fra første akt er det tydelig at 678 Kairo er en samfunnskritisk dramafilm. Den tør å legge frem en uhørt side av en tabubelagt sak som fortjener – og bør – bli hørt. For ett par år siden fantes det ingen lov mot seksuell trakassering i Egypt. Denne filmen plasserer oss i skoene til tre forskjellige kvinner, fra tre forskjellige samfunnsklasser, som opplever tre forskjellige former for overgrep. Sammen slår de tilbake mot mennene som skader dem og landet som snur andre øret til.

Den første vi møter er arbeidsklassekvinnen Fayza, som daglig blir utsatt for seksuell trakassering på bussen. Så har vi Seba som ble utsatt for voldtekt og arbeider nå med et forsvarskurs for kvinner som kan komme opp i lignende situasjoner. Den siste vi møter er Nelly, som møter på ekstremt mange fartsdumper fra familien og samfunnet etter å ha anmeldt et overfall.

Disse kvinnelige karakterene er komplekse og utvikles kontinuerlig med filmen. De står ikke i ro som ofre fra start til slutt, men kommer med egne livserfaringer og filmen gjør en utmerket jobb når det gjelder karakterutvikling. Det er en selvfølge å sympatisere med disse kvinnene, men ingen av dem står uten en fargerik bagasje. Noe som gjør dem til ekte mennesker og ikke bare filmkarakterer. Det er lenge siden jeg har sett en så sterk film fra Egypt og jeg har stor tro på at den vil stå høyt på listen over lengre tid.

Selv om historien er interessant og lærerrik står ikke 678 Kairo støtt som et perfekt filmverk. Den sliter med ett par unødvendige scener og dialogen blir overraskende pompøs i filmens siste akt. Ser vi på fjorårets A Separation fra Iran er det klart at slike samfunnsdrama kan fungere perfekt fra start til slutt om regissøren holder på realismen hele veien. Dessverre fikk jeg inntrykk av at filmens siste akt ble overdramatisert for dramaets skyld, og ikke historien.

Når vi ser på fotoarbeidet er det tydelig at regissør Mohamed Diab har ønsket å holde det hele på et monotont, og nesten dokumentarisk nivå. Noe som skaper en illusjon av realisme. Ofte blir kameraet satt til en plass for å observere hva som utspiller seg foran det. Når det er sagt  vil jeg også nevne at filmen gjør noen gode triks når det gjelder å gå fra historie til historie  i starten av filmen. Vi kan ha en karakter i fokus, men så panorerer vi rundt ett hjørne og der kommer ei av de andre karakterene. Det føltes også overraskende naturlig og gjorde samfunnet mer sammensveiset enn det mange andre lignende filmer klarer å gjøre.

678 Kairo tar opp et interessant tema som flere bør få med seg, men det finnes andre – og bedre – veier til denne informasjonen, men om du er ekstra interessert er den absolutt verdt å få med seg.