Den norske filmtilstanden har vært et hett tema de siste ukene og Kon-Tiki kaster seg inn i diskusjonene på en ypperlig måte.

Originaltittel: Kon-Tiki Sjanger: Action / Eventyr / Drama / Biografisk Regi: Joachim Rønning og Espen Sandberg Manus: Petter Skavlan Skuespillere: Pål Sverre Valheim Hagen, Anders Baasmo Christiansen, Gustaf Skarsgård, Odd Magnus Williamson, Tobias Sentelmann, Jakob Oftebro

Foto: Carl Christian Raabe

De fleste her til lands kjenner historien om hvordan Thor Heyerdahl var overbevist om at Polynesia var befolket fra Sør-Afrika – og ikke Asia som datidens vitenskapsmiljø uttalte – og hva han så gjorde for å bekrefte sin teori. Han bygger en liten flåte av balsatre og kaster seg ut på Stillehavet med fem andre menn.

Kon-Tiki-ekspedisjonen har blitt dokumentert av Heyerdahls selv, både i film- og bokformat tidligere. Likevel kommer Max Manus-regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg med stort engasjement i produksjonen av en Kon-Tiki-spillefilm, som endte opp med å bli Norges dyreste.

Dette er noe som kommer godt frem i filmen. Allerede fra locationbildene på Fatu Hiva hvor Heyerdahl og kona Liv, tilbrakte mye tid sammen, er det ingen tvil om at dette er en stor film. Etter noen fine bilder fra stillehavsøyen tar de oss med til et etterkrigsrammet New York, hvor Heyerdahl løper fra ende til annen for å få finansiert sitt neste prosjekt. Noe som ikke går helt etter planen, og fører til at han legger ut på den store ekspedisjonen.

Mesteparten av filmen tar plass på balsatre-flåten, Kon-Tiki og det kan fort by på unike problemstillinger på mange måter. Det som er historiens drivkraft, annet enn å se dem lykkes i sitt oppdrag, er kammerspillet som skjer mellom de seks karakterene. Nå har nettopp dette tatt opp en stor del av mediebildet de siste dagene, og jeg personlig syntes valget om å endre litt på ett par av karakterene kan forsvares av regissørene, spesielt etter å ha sett sluttresultatet. En spillefilm bør kunne ta seg visse friheter når en legger frem en historie som det her, spesielt når det styrker filmens kvalitet på flere måter.

Karakterene er godt utviklet og skuespillet som kommer med er fabelaktig. Det faktum at Pål Sverre Valheim Hagen (Thor Heyerdahl) er en relativt ukjent skuespiller for meg, gjorde at hans emosjonelle styrke på skjermen sjokkerte meg ekstra og Valheim Hagen står uten tvil som en av Norges beste karakterskuespillere i dag. Jeg må også nevne at alle gjøre en utmerket jobb i sine personlige karakterer.

Men, det er ikke bare et karakterenes interaksjon blant hverandre som bringer spenning og intriger i filmen, der har Rønning og Sandberg hentet inn ett par hvalhaier og haier som lager litt styr på flåten. Disse scenene blir intense og selv om resultatet er fullstendig klart for meg, var det en urovekkende stemning over hvert møte med de blodtørstige sjøskapningene, som faktisk er mer fryktinngytende her enn i den originale Jaws. Jada, jeg er ung (og derfor dum i følge enkelte) så dere får bestemme selv, men det er uten tvil et intenst møte.

Dette er et historisk drama som virkelig kaster deg inn i karakterenes isolasjon og ensomhet på det store havet og det er tydelig at pengene har kommet godt med. Filmen kommer nemlig med noen spektakulære effekter og fotoarbeidet kan bare beskrives som nydelig og kommer med noen sterke kjøringer i løp av filmen. Kon-Tiki står ikke bare som en bedre film enn Rønning og Sandbergs tidligere filmer, den står for meg som en av Norges aller beste, men dessverre er den ikke helt perfekt.