Det skuffet å høre at Pixars aller første kvinnelige protagonist var en prinsesse. Heldigvis står hun sammen med dronningen midt i en action-fylt, morsom film om arrangerte ekteskap, familiekonflikter og tvilsom magi.     

Originaltittel: Brave (2012) Kategori: Komedie, Drama, Animasjon Regi: Mark Andrews og Brenda Chapman (Steve Purcell som med-regissør) Skuespillere: Kelly Macdonald, Billy Connolly, Emma Thompson, Kevin McKidd, Robbie Coltrane, Julie Walters, Craig Ferguson Spilletid: 1 time, 40 min

Bilde: Disney Pixar

Den rebelske prinsessen Merida (Kelly McDonald) er stadig i konflikt med moren sin, dronning Elinor (Emma Thompson). Dronningen vil at datteren skal være en ”ekte prinsesse” og la seg forberede til et arrangert, politisk ekteskap, mens Merida hater pliktpresset og mye heller vil skyte med pil og bue enn å gifte seg med noen hun ikke elsker.  En dag møter Merida tilfeldigvis en heks (Julie Walters) som selger henne en magisk kake som kan forandre dronningen, og dermed også Meridas skjebne. Det går selvsagt galt; dronning Elinor blir forvandlet til en bjørn. Nå må Merida gjøre noe før effekten blir permanent— og før den berømte bjørnedreperen kong Fergus (Billy Connolly) dreper dronningen, uvitende om at det egentlig er hans egen kone.

Noe av det første jeg tenkte da jeg hørte om Brave (M__odig på norsk), var noe sånt som: ”Urgh, her har Pixar brukt nærmere 20 år på å rote seg til å gi ut en spillefilm med en kvinnelig hovedperson, og når de endelig gjør det, så er hun (av alle ting) en prinsesse? Har ikke moderskipet deres Disney dekket dette behovet mer enn godt nok allerede?”

Etter å ha sett Brave sitter jeg fremdeles igjen med mye den samme holdningen, men jeg er litt mer fornøyd enn jeg hadde ventet. Merida skiller seg ut fra de fleste Disneyprinsessene ved at hun verken har mistet en eller begge foreldrene sine og/eller er motivert av ønsket om romantisk kjærlighet. Merida vil ha frihet til å drive med riding, selvforsvar, jakt, bueskyting og andre praktiske egenskaper verdig en konge, som faren hennes gjerne lærer henne. På dette siste punktet minner hun meg om den tsjekkiske versjonen av Askepott som vi ser på TV her i Norge hver jul; jeg lurer litt på om noen hos Pixar også har sett den.

Bilde: Disney Pixar

På en annen side hadde Disney allerede oppnådd dette med Mulan: En tøff krigerjente som fremdeles har begge foreldrene i live, som har problemer med å passe inn i de tradisjonelle kjønnsrollene, og som heller blir motivert av familiekjærlighet og egne ambisjoner enn jakten på den store romantiske kjærligheten. Forskjellen må i så fall være at Mulan ikke er en prinsesse— selv om hun like gjerne kunne ha vært det, siden hun per i dag blir markedsført som en ”Disneyprinsesse”. Disney har dessuten allerede laget to filmer om et familiemedlem som forvandles til en bjørn (Brother Bear og Brother Bear 2). Sånn sett vinner ikke Brave mye på originalitet.

Derimot er det en fin forandring å få se en eventyrheks som ikke er ond. Innslagene fra keltisk mytologi gjør også eventyrformularet litt friskere. Det folkemusikk-inspirerte lydsporet av komponist Patrick Doyle (Thor, Harry Potter and The Goblet of Fire, Gosford Park) er veldig pent, men selv om jeg setter pris på at noe av sangteksten er på gælisk, er det ingen melodier eller sanger som utmerker seg for meg.

Jeg har ikke egentlig så mye å si om selve animasjonen. Pixar har nådd et så høyt nivå at jeg nærmest ikke ”legger merke til” animasjonskvaliteten lenger. Jeg bare antok at det skotske høylandet kom til å være vakkert gjengitt, for eksempel, og det var det. Jeg har kun et par ting å nevne om animasjonen:  1) De mytologiske skapningene kalt «will-o’-the-wisp» («lyktemenn» eller «lysalver» på norsk) har virkelig en overjordisk glød og stemning. 2) Alle som har litt peiling på dataanimasjon vet at det er visse objekter som er vanskeligere å fremstille enn andre, som blant annet vann, ild…og hår. Det at Pixar har valgt å gi prinsesse Merida en hårmanke som ikke bare er veldig lang, men samtidig uregjerlig og krøllete, viser ambisjonsnivået deres. I vanskelighetsgrad virker det som om Meridas hår til og med topper det milelange håret til Rapunzel i Tangled (2010).

Samtidig må det påpekes her at det er pinlig å ikke bare bruke Meridas ville hår som et symbol på at hun er så «rebelsk», men til og med la henne bli snørt inn i et trangt korsett av moren som et symbol på at hun er «fanget». Jeg føler meg allerede passe lei av disse filmklisjéene.

Bilde: Disney Pixar

Billy Connolly gjør en god rolle som den varme og oppmuntrende kongen som elsker å skryte og som har sans for humor. Emma Thompson er svært morsom som den ekstremt ”mamma-aktige” dronningen som prøver å oppdra de viltre barna sine samtidig som hun prøver å holde krigerske, festelskende mannfolk litt siviliserte. Disse to har dessuten et troverdig samspill som mann og kone. Etter hun blir forvandlet til en bjørn, blir dronningen også et skattkammer av fysisk komikk, siden hun hardnakket forsøker å bevare overklassemanerene i den nye bjørnekroppen sin. Faktisk er den fysiske komikken generelt sett veldig solid i Brave, med perfekt timing. Jeg lo høyt flere ganger.

I tillegg til å være morsom, utgjør dronningen filmens dramatiske senter sammen med Merida. Selv om jeg selvsagt visste at de kom til å bli venner igjen og bryte trolldommen og at Merida ville slippe å tvangsgiftes til slutt, var forholdet mellom mor og datter engasjerende. Jeg fikk til og med tårer i øynene et par ganger; riktignok motvillige tårer, siden handlingen var ganske forutsigbar. Det som derimot overrasket meg litt var hvor raskt dronningen tilga Merida og prøvde å tilpasse seg den nye, vanskelige situasjonen. Hun er en tøff, positiv person, som setter morskjærligheten høyest.  Jeg vil gjerne se flere animasjonsfilmer om dronninger i fremtiden, istedenfor bare prinsesser.

Denne filmen anbefales, men jeg er enig med Bergen Kino i at den er for mørk for de aller minste: Vi blir blant annet fortalt om en massakre, og får senere se noe som i bunn og grunn er en massegrav. Siden de minste bør unngå Brave, er det heller ingen grunn til å se den dubbet til norsk. Den originale rollebesetningen er imponerende, så det vil være bortkastet å gå glipp av den. Ettersom handlingen er satt i Skottland, liker jeg spesielt at Pixar har skaffet flere skotske skuespillere. Vær også forberedt på «obligatoriske» skotske ting som kilter, haggis, tømmerkasting og sekkepiper…mange, mange sekkepiper.