ParaNorman er en forbløffende animert og uvanlig skrekkhistorie hvor nesten alle fordommer blir tilbakebevist. Den er vel verdt kinopengene— men ikke hvis du ser den med norsk dubbing.

Originaltittel: ParaNorman (2012) **Kategori:** Skrekk, drama, komedie, animasjon Regi: Sam Fell, Chris Butler Skuespillere: Kodi Smit-McPhee, Anna Kendrick, Casey Affleck, Christopher Mintz-Plasse, John Goodman Spilletid: 1 time, 32 min

Bilde: Laika, Focus Features

Norman Babcock er en 11-årig gutt med en uvanlig gave. Han kan snakke med de døde. Uheldigvis er det nesten bare de døde som gidder å høre på ham. Familien hans tror ikke på at Norman kan snakke med sin døde bestemor, og han blir stygt mobbet på skolen fordi han er ”rar”. Vi blir kjent med Norman akkurat idet småbyen han bor i, Blithe Hollow, skal feire at det er 300 år siden Blithe Hollow-heksen døde. Tilfeldigvis dør også byens ukjente beskytter; nemlig Normans onkel, som hadde den samme gaven som Norman. Uten noen som kan stoppe henne hvert år, kommer heksens gjenferd til å vekke de døde for å ta hevn på byen som dømte og drepte henne. Norman arver plikten å forhindre denne katastrofen, selv om han ikke aner hvordan man gjør det.

Animasjonen i ParaNorman er nesten verdt hele billettprisen, bare den. Detaljrikdommen er imponerende, helt ned til det minste hårstrå og den minste håndbevegelse. Det er også nok av store, spektakulære effekter, som når vi endelig møter heksen. Måten hun er animert på er like uventet som rollefiguren selv. Dessuten er alt filmet som en live action-film, med dynamisk kameraføring og belysning. Dette er med på å gi de små dukkene liv og tilstedeværelse. Tenker man over alt arbeidet og kunnskapen som må ha gått med for å lage alt dette, skjønner man at det er snakk om håndverk og ekspertise på et ekstremt høyt nivå. Fordi det er så tidkrevende og det er så få som virkelig kan faget, har stop-motion lenge vært en truet animasjonskunst, selv før dataanimasjonens store inntog. Animasjonsstudioet Laika, derimot, som også står bak Oscar-vinneren Coraline (2009), jobber stadig for å føre kunstformen stop-motion videre inn i det nye århundret— blant annet ved delvis å kombinere den med litt dataanimasjon. Hvor Coraline var et fargesprakende eventyr, med vakre naturdetaljer, møbler og klær, er ParaNorman sitt eget vesen, med en skitten fargepalett og et ”styggpent” design som passer godt til skrekkfilmsjangeren.

Bilde: Laika, Focus Features. En ansatt ved Laika-studioet maler intrikate detaljer på et zombie-hode.

Reklame-trailerne til ParaNorman, som får filmen til å fremstå som en lettbent skrekkfilmparodi, er relativt misvisende. Når man kommer til stykket, er dette faktisk en overraskende alvorlig og mørk fortelling. Men det finnes selvsagt parodiske og refererende elementer. Ringetonen til Norman er temamusikken fra Halloween-filmene, rommet hans er fullt av plakater som parodierer zombie-filmer, og det er vanskelig å bli introdusert for et barn som kan se døde mennesker uten å tenke på Den sjette sansen (1999)— selv om ParaNorman egentlig minner meg mer om The Frighteners (1996). Vi blir også utsatt for en solid dose fysisk komikk og toaletthumor. Av og til ble det så mye at jeg følte at det bare kastet bort tiden som ellers kunne ha blitt brukt på å videreutvikle rollefigurene. Det er dessuten paradoksalt at det er såpass mye ”barnslig” humor, med tanke på at denne filmen egentlig ikke passer for de minste. Det er ikke uten grunn at ParaNorman har fått 11-årsgrense i Norge og blir anbefalt ungdom og voksne.

”It’s the story of a lonely, bullied, gifted kid existing in a world that’s something like what might happen if John Carpenter and John Hughes made an episode of Scooby Doo together.” ~ Chris Butler, manusforfatter og regissør på ParaNorman

ParaNorman handler om frykt, mobbing, døden, urettferdighet, hevn og om hvordan fortiden gjentar seg. Det handler om hvordan forskjellige individer reagerer på å bli utstøtt og plaget, og om hvordan folk behandler de som er annerledes. Det var nok et par scener som rev litt i hjertet og ga litt tårer i øynene, ja. Veldig mange ting i denne filmen viser seg å være noe helt annet enn folk antar eller frykter. ParaNorman promoterer selvinnsikt og forståelse for andre, samt kritiserer fryktbasert gruppementalitet. I en tidsalder som er preget av fremmedfrykt og frustrerte, unge mennesker som angriper sine medelever, kan dette virke som en litt moraliserende, men samtidig aktuell film.

Bilde: Laika, Focus Features 

ParaNorman har tiltrukket seg en god del oppmerksomhet (både negativ og positiv) fordi en av figurene er åpent homofil, noe som nærmest er uhørt i amerikanske filmer som er rettet mot et bredere, yngre publikum. Jeg skal ikke røpe hvem denne figuren er, eller når vi får vite om legningen, bare at det ikke gjøres et stort nummer ut av det. Jeg føler nærmest at det første skrittet har blitt tatt. For å si det så banalt som mulig: Velkommen til 2012, liksom.

Som skrekkfilm er ikke ParaNorman akkurat skummel for oss voksne. Jeg rykket til én gang, mer på grunn av at jeg fikk 3D-effekter slengt i fjeset enn noe annet. Det mest interessante er definitivt tematikken, men det er også andre ting som vil fange oppmerksomheten til et eldre publikum. Det var gøy å studere alle de sterkt karikerte, men også virkelighetsnære mennesketypene, fordi de virker som om de er inspirert av vanlige folk på gaten. Og jeg nøt den melankolske, men samtidig spenningsfylte filmmusikken av Jon Brion (Punch-Drunk Love, Eternal Sunshine of The Spotless Mind). Her er en liten smakebit fra det offisielle ParaNorman-lydsporet: 

Forresten…vær så snill og styr unna denne filmen på norsk! Det var den norske versjonen de viste da jeg var på pressevisning, og ikke bare var stemmeskuespillerne totalt uengasjerte, men oversettelsen var elendig! Halvparten av replikkene besto av engelsk direkte oversatt til fullstendig unaturlig norsk. Jeg satt nesten og gnisset tenner hver gang et poeng rett og slett døde i oversettelsesprosessen. Det er riktignok ikke alle vitsene som er like vellykkede selv i originalversjonen, men det var også mye meningsfull dialog som gikk tapt i den norske. I tillegg til de slappe rolletolkningene, finnes det ingen skuespillere fra nord, sør eller vest i Norge på rollelisten. I så fall må de ha lagt om til ”generisk østlandsdialekt” for anledningen. ParaNorman får 4,5 stjerner av meg for det amerikanske skuespillet, ikke det norske.

Den amerikanske originalversjonen av ParaNorman blir heldigvis også satt opp på kino i Norge. Gjør deg selv og dine bekjente en stor tjeneste og velg denne, til tross for at den ikke vises i 3D. Noen av oss er dessuten ganske lei av 3D-briller, uansett hvor flotte 3D-effektene til Laika er. Til slutt anbefaler jeg gjerne å bli sittende litt og se på rulleteksten. Da får du med deg noen særdeles pene illustrasjoner og et innslag fra The White Stripes.