Filmen handler om de siste 90 minuttene i livene til tre ulike menn og personene rundt dem. 

Originaltittel: 90 minutter Kategori: Drama/Triller, Regi: Eva Sørhaug Manus: Eva Sørhaug Skuespillere: Aksel Hennie, Bjørn Floberg, Pia Tjelta, Mads Ousdal, Kaia Varjord, Annmari Kastrup Spilletid: 92 min Skrevet av: Ragnhildur Ásmundsdóttir Foto: Euforia

Eva Sørhaug er ute med sin andre spillefilm. 90 minutter forteller historien til tre menns siste handlinger. Johan (Bjørn Floberg) har akkurat mistet jobben og føler at han har mistet grep om livet. Fred (Mads Ousdal) er en skilt mann som føler seg ydmyket over tilværelsen sin og Trond (Aksel Hennie) er den nybakte faren som mishandler sin kone og går på narkotika.

Det er tre veldig ulike intensitetsnivå i de tre historiene. De forteller om svært ulike mennesker og er nok et forsøk på å dekke flere samfunnslag. Floberg sin karakter er veldig metodisk. Han har satt opp en liste over alt han skal gjøre og på grunn av filmens dystre tema forstår vi tidlig at han prøver å holde orden på alt før han dør. Han gir fuglen sin til en ung pike, avbestiller aviser og skaffer det han trenger for sin siste handling. Fred er på besøk hos sin ekskone, der deres felles barn også bor. Han ønsker å være der så lenge som mulig og det er tydelig at han ikke er fornøyd med den situasjonen han er i. Han viser særlig omtanke for den ene datteren, noe som kommer tydeligere frem etter hvert. Det er nok Aksel Hennie sin karakter som er den vanskeligste å takle gjennom hele filmen. Sjokket som kommer allerede i første scene er et av mange. Scenene der han mishandler sin kone er rystende og rett og slett ganske vanskelige å se på. Jeg var ikke den eneste som slet med å holde blikket festet på skjermen. Både Hennie og Varjord er veldig overbevisende og derfor nesten litt vel realistiske.

Handlingen skjer over ett svært kort tidsrom så det er ikke mye tid for utvikling av karakterene, men vi får en sjanse til å se hva som kan drive folk til å gjøre de mest utrolige ting.

Dette er filmatisk sett en vakker film. Overgangene mellom de ulike historiene er passende og musikken gripende. Filmingen er gjort ustødig for å gjøre den mer realistisk. Her er det ikke meningen å få fram den moderne filmmakingens glatte overflate, men å skildre livet slik som det er for ”vanlige” folk.

90 minutter har en ganske ekstrem måte å fortelle om mennesker på randen av sammenbrudd. Så ekstrem at da den ble vist under filmfestivalen i Toronto var det flere som forlot salen. Sørhaug hadde allered sagt at hun forstod godt om folk ikke klarte å se hele filmen. Dette er ikke en film for sarte sjeler, men jeg vil likevel anbefale folk å se dette gripende dramaet. Fortellingene er godt fortalte og skuespillerne gjør alle en god jobb i formidlingen.