Dette er en film som tilfredstiller en særdeles liten målgruppe og det er etter min mening et under at filmen ble realisert. Den har et uklart budskap og et uinteressant handlingsforløp.

Originaltittel: Tina og Bettina – The Movie

Kategori: Komedie Regi: Simen Alsvik Skuespillere: Odd Magnus Williamson, Henrik Thodesen, Else Kåss Furuseth, Ingar Helge Gimle, Bjørn Gustafsson, Triana Iglesias Holten, Nils Jørgen Kaalstad. Spilletid: 1 time og 21 minutter

Videobloggerne Tina (Odd Magnus Williamson) og Bettina (Henrik Thodesen) lever det glade liv på Smestad i Oslo-vest. De er ledere av elevrådet og blir ansett som store ikoner på Smestad ungdomsskole. Skolestart og tiendeklasse skulle bli en hyggelig fornøyelse, men så dukker den nye eleven Synøve Risnes (Triana Iglesias) opp. Hun viser seg å være mer populær enn de selverklærte prinsessene Tina og Bettina, da bruker de skitne midler for å kave seg til toppen av makthierarkiet igjen. Det blir psykologisk krigføring mellom de to partene og når alt virker som verst bestemmer begge parter seg for å arrangere Halloweenfest. Men hvilken fest blir best?

Til å begynne med er filmen en standard komedie med fengende musikkvideoer, og kjappe og tildels morsomme kommentarer. Det var et interessant utgangspunkt, men når handlingen først kommer i gang blir man skuffet. Introen er grei nok, det er morsomt med parodi av samfunnets snobber, emoer og nerder – jeg føler imidlertid at det var en smule lite kreativt introdusert. De beste karakterene får ikke like mye spilletid, noe som er ergelig siden de kunne skapt mange gode humoristiske innspill.

Ti minutter, toppen et kvarter, varte moroa. Det skal godt gjøres å se et poeng med å bli underholdt av mannlige skuespillere som kler seg og oppfører seg som fjortisjenter. Og dette varer i halvannen time. Filmen har ingen solide karakterer som bidrar til å bedre inntrykket av filmen. Den er flat, stemningsløs og uengasjerende til tider.

De fleste musikkinnslagene er kule, det er et innslag som er veldig urytmisk og virker dårlig med tanke på de andre – langt bedre innslagene. Skuespillet er faktisk bra. Oppgaven deres er å etterligne bortskjemte fjortiser og det klarer de fint, på en parodisk måte. Rollene ødelegger imidlertid all kreativitet. Ved det mener jeg at filmen kunne vært mye bedre dersom det var en bedre rolleutvikling blant karakterene. Det er viktig at rollene lærer noe nytt i løpet av filmens gang, og jeg føler at det blir litt uinspirerende med budskapet: Vennskap er nyttig. Trenger man virkelig en hel haug med musikkvideoer og intriger for å forklare seerne det?

Filmen henter inspirasjon fra amerikanske High-school-filmer, den har de samme idealene og en slags «get drunk or die trying» filosofi. Det som er litt tankevekkende er måten filmen fremstiller ungdommens forhold til alkohol på. 11åringer får vel kanskje det inntrykket at man skal konsumere store mengder alkohol på ungdomsskolen. Det er jo på ungdomsskolen man blir introdusert for voksenbrus, men filmen trenger vel ikke akkurat å prise det opp i skyene på en så usmakelig måte. Den viser ingen refleksjon eller ettertanke, fester der bratt flaskeføring og hærverk er essensielt viser seg å ha null konsekvenser.

Den minimale målgruppen (gutter og jenter i 14-årsalderen) serveres en parodisk og ungdommelig sketch-aktig film som gir den eksakte målgruppen det den ber om: Barnslig humor, intriger og et satirisk innblikk i en tenårings liv. Dersom den prøvde å tale til et mer allment publikum, da har den mislyktes. Den er Norges svar på White Chicks og den slo ikke godt an blant publikummere og kritikere.