Filmens premiss er ikke like bra som sin forgjenger, den har sine logiske brister og kampscenene mangler glød og intensitet. Taken 2 har sine mangler, men klarer allikevel å underholde, og det er viktigst.  

Originaltittel: Taken 2

Kategori: Action/thriller Regi: Olivier Megaton Skuespillere: Liam Neeson, Famke Janssen, Maggie Grace, Leland Orser, Jon Gries, D.B. Sweeney, Luke Grimes, Rade Serbedzija. Spilletid: 1 time og 31 minutter

Liam Neeson spiller fortsatt den barske og dødelige CIA-agenten Bryan Mills, som nok en gang må ta opp kampen mot kriminelle albanere. Denne gangen drar han, datteren (Maggie Grace) og den sørgende eksona (Famke Janssen) til Istanbul på ferie. Og der hadde de håpet på å finne fred og ro, men de må istedet belage seg på å bli kidnappet. Albanerne vil ha hevn for hva Bryan gjorde med kameratene og sønnene deres i forrige film. Noe som innebærer at Bryan må bekjempe og drepe dem alle mann slik at de aldri kommer etter ham igjen.

Oppfølgere har som regel vanskeligheter med å overgå sine forgjengere. Det er etter min mening enklere å danne en bra historie fra scratch enn å skape en fortelling bygd på tidligere hendelser fra en foregående film. Oftest er det den første filmen i rekken som blir best, den blir en slags klassiker, mens oppfølgerne faller under kategori: Hyggelige, dog noe unødvendige tilskudd. Taken 2 er et flott tilskudd, men det merkes på filmens plott og handling at de brukte lang tid på å skrape opp noe materiale de kunne bruke til filmen. Det er et relativt sjelden fenomen at filmer om kidnapping gjenopptas for å øke fanskaren. Det er imidlertid tilfellet med Taken 2, en film som taper seg litt og virker tildels laber i forhold til sin forgjenger.

Den energien og intensiteten som Taken hadde virker ikke tilstedeværende i oppfølgeren. Vi er allerede kjent med Bryan Mills’ talenter og det faktum at han passer på sine nærmeste på en svært overvåkende måte. Vi er på en måte vant med settingen og karakterene, så da skjønner man også litt av deres handlingsmønstre. Litt av spenningen forsvinner når man ser handlingen utspille seg før den skjer.

Det skal sies at dette er en ganske forutsigbar film. Den har slappe actionsekvenser – der noen scener blir for repeterende og masete. Det er usannsynlig at datteren kjører bil som om hun skulle vært en profesjonell stuntbilkjører og hun har ikke engang klart førerprøven. Det er også noen scener der datteren kaster granater rundt i byen slik at Bryan kan gjette hvor i byen han befinner seg fanget. Det er en actionfilm og i slike filmer er det tillatt med slike usannsynligheter til en viss grad. De tar seg altfor store friheter og det skaper logiske brister i historien. Dersom man skrur av hjernen helt, da tenker man ikke over alle de dumme detaljene som er med på å ødelegge filmens helhet.

Forskjellen mellom Taken og Taken 2 er at eneren var en liten tankevekker – som dreide seg om menneskehandel og prostitusjon – dersom toeren hadde hatt en like interessant vinkling ville den muligens vært bedre. Den prøver å lage en slags søtsuppe fortelling om kriminelle albanere som sliter med sine følelser og sorg. De har mistet sine brødre – som alle var kriminelle pøbler som mishandlet og dopet ned kvinner. Og filmen vil at vi skal se livet fra deres perspektiv, føle sorgen deres og se deres lidelse. Nei takk.

Liam Neeson har fortsatt det stålharde blikket, men henger ikke helt med i actionscenene. Han har mistet litt av den maskuliniteten han hadde i eneren. Han gjør en fremragende rolle uansett, det han mangler i kampkunnskaper gjør han opp for med sitt skuespillertalent. Det er bare synd at filmen ikke holder mål, når han gjør jobben så bra.

Luc Besson og Olivier Megaton har finpusset denne filmen for å få 13-årsaldersgrense. Det er tydelig i de fleste scenene at brutaliteten spares på til fordel for de yngre seerne. Eneren var en brutal menneskejakt, der det ikke ble spart på de grufulle detaljene. Taken 2 er en langt mer ukonsekvent, stemningsløs, barnevennlig actionfilm om slemme kriminelle som møter deres skjebne i form av en neve fra Bryan Mills. Men, lavbudsjettsfilm eller ikke, den klarer i minste fall å underholde.