Martin McDonaghs andre spillefilm kjører sitt eget løp, og det fungerer ypperlig.

Originaltittel: Seven Psychopats** Sjanger:** Komedie / Action** Regi: Martin McDonagh Manus:** Martin McDonagh** ** Skuespillere:  Colin Farrell, Sam Rockwell, Woody Harrelson, Christopher Walken…

For de som ikke kjenner til Martin McDonagh, kan en rask introduksjon være på sin plass. Han kom med sin første spillefilm i 2008, kalt In Bruges, med Colin Farrell og Brendan Gleeson i hovedrollene. Den mørke og satiriske komedien ble fort en av mine favoritter, og nå er Seven Psychopats endelig sett, og den ligger godt an til å konkurrere med sin foregående.

I Seven Psychopats følger vi en alkoholisert, Irsk, manusforfatter (Colin Farrell) som står fast i arbeidet sitt. Så langt har han bare tittelen, Seven Psychopats. Han har en god venn spilt av Sam Rockwell, som kidnapper hunder for å samle inn dusøren ved en senere anledning. En dag stjeler Rockwells karakter feil hund, og den psykopatiske eieren (Woody Harrelson) tar opp jakten på sin tapte Shih Tzu og mannen som tok den. Det blir fort en kaotisk og blodig affære, og filmen gjør seg fortjent til navnet.

Uten å avsløre mer som skjer i historien, vil jeg si at måten den blir fortalt på er veldig moro og unik. I noen situasjoner får vi høre idémyldringen for filmmanuset til Farrells karakter, og det er tydelig at McDonagh bryter den fjerde veggen, indirekte. Mye av det Farrell snakker om, skjer senere i filmen, eller samtidig, uten at karakterene i filmen forstår det fullstendig.

Som i In Bruges er det karakterene som virkelig gir filmen sin egen identitet, og selv uten Brendan Gleeson og Ralph Fiennes ble det en herlig ensemble-film. Colin Farrell er en dyktig skuespiller når han slipper å stresse med en falsk dialekt, og det kommer tydelig frem her. Han er hysterisk morsom, uten å bli en parodi. Woody Harrelson er også perfekt i rollen som en psykopatisk hundeeier, og behersker rollen sin med full kontroll. Men det er kanskje Sam Rockwell som virkelig fortjener applausen for sin rolletolkning av den merkelige hundekidnapperen, som har mer til seg enn man først tror.

Alle karakterene byr på hjertefølte stunder, midt inni sekvenser som for deg til å le høyt. Christopher Walken blir også bedre og bedre utover i filmen, og mot slutten var det umulig å ikke like han. Det skal også sies at det er en del gjesteroller som fortjener kudos. Da spesielt Michael Pitt og Michael Stulhbarg i en åpningssekvens, som uten tvil hyller TV-serien Boardwalk Empire.

Martin McDonagh begynner fort å ta form som en av mine mest respekterte komedieregissører, og med Seven Psychopats har han skapt en minneverdig film. Humoren er på topp hele veien, selv i det trege midtpartiet, og han klarer å skape unike karakterer som du rett og slett blir glad i.