Jeg vurderer det nostalgiske etterkrigsdramaet Møte på valmueåsen— den nyeste animerte spillefilmen fra sønnen til Hayao Miyazaki. 

Originaltittel: Kokurikozaka kara (2011) Kategori: Drama, Animasjon Regi: Gorō Miyazaki Skuespillere: Masami Nagasawa, Junichi Okada, Keiko Takeshita Spilletid: 1 time, 30 min

Bilde: Ghibli, Gorō Miyazaki.

Året er 1963, og Tokyo forbereder seg til de Olympiske leker, som de skal holde i 1964. Vi møter tenåringsjenten Umi og tenåringsgutten Shun, som begge mistet sine fedre i Koreakrigen rundt ti år tidligere. Mens de hjelper klassekameratene sine med å restaurere et gammelt klubbhus slik at det ikke skal bli revet ned som del av forberedelse til OL, finner de sakte men sikkert ut mer om sine fedre, samt hemmeligheten om hvor adopterte Shun egentlig kommer fra.

Kokurikozaka kara (på norsk: Møte på valmueåsen) kom ut allerede i 2011, men har ikke norsk kinopremiere før 23. november 2012. Denne gangen var det Gorō Miyazaki (sønnen til den kjente regissøren Hayao Miyazaki, en av grunnleggerne av studio Ghibli) som regisserte. Fra før av hadde Gorō også regissert Ghiblis Tales from Earthsea (2006), som var hans regissørdebut. Miyazaki senior skrev manuset til Møte på valmueåsen sammen med Keiko Niwa. Kokurikozaka kara er basert på tegneserien med samme navn av Tetsuo Sayama og Chizuru Takahashi.

Bilde: Ghibli, Gorō Miyazaki.

Umi (Masami Nasagawa) og Shun (Junichi Okada) forelsker seg i hverandre. Dette blir et stort problem når de finner ut at de muligens kan være bror og søster uten at de har visst om det. Shun kommenterer at det kjennes ut som om de er del av et billig melodrama. Dessverre spurte jeg også meg selv flere ganger om det faktisk var et billig melodrama jeg så på, med tanke på problemstillingen— noe som var litt distraherende. Mot slutten konkluderte jeg likevel med at det mulige søskenforholdet heller var en refleksjon over hvordan fortiden, spesielt krigstider, påvirker dagens ungdom og familielivet deres. Da spesifikt de som mistet far eller mor i Koreakrigen og måtte adopteres bort, noe vi blir fortalt var vanlig på den tiden.

Klubbhuset som restaureres er det sentrale elementet i filmen, og i den anledning blir vi ofte servert taler om hvordan vi må ta vare på fortiden. Møte på valmueåsen **presenterer fortiden både som noe problematisk som setter negative spor etter seg og som noe historisk og kulturelt viktig; noe vi må verne om. Det er definitivt et melodrama, men kanskje det ikke er så billig.

Video: Japanske Kyu Sakamotos ”Ue wo muite arukou” (bedre kjent i vesten som ”Sukiyaki”), ble en stor hit i USA i 1963. Denne klassikeren bidrar til den tidsriktige 60-tallsatmosfæren i filmen. 

Jeg synes Ghibli er best når studioet lager filmer som tar sted i Japan, så derfor ble jeg litt fornøyd bare av dét. Jeg satt også pris på den historiske, hverdagslige settingen. Jeg er ikke like glad i den kvasi-europeiske kulturskildringen man finner i Ghibli-filmer som for eksempel i Det levende slottet (2004) og Kikis Delivery Service (1989). Disse er riktignok basert på bøker, men Ghibli tar seg ofte store friheter. Det er vanlig at japansk film kanskje beveger seg litt roligere enn det vi er vant til fra Hollywood. Møte på valmueåsen **er relativt stillestående, og tar seg tid til å vise detaljer fra daglige gjøremål og vanlige mellommenneskelige forhold, noe som plasserer den i sjangeren ”slice of life”. Det blir opp til hver enkelt person om de finner mening og skjønnhet i disse dvelende scenene eller om de kjeder seg. Spesielt spennende er ikke handlingsforløpet her, det må innrømmes, men det kommer vel an på ens egne forventninger.

Bortsett fra et litt stilig The Shadows-lignende rockenummer under en sjelden actionsekvens, og den fine bruken av Kyu Sakamoto, la jeg ikke særlig merke til bakgrunnsmusikken. Den innebar stort sett den vanlige pianomusikken og den obligatoriske balladen man forventer fra Ghibli. Det er i det minste mye fint å se på underveis.

Bilde: Ghibli, Gorō Miyazaki.

Bakgrunnene er utrolig pene, og minner om oljemaleri eller fettstifttegninger, men de er veldig flate og livløse samtidig som de er hypnotisk vakre. Disse ”døde” bakgrunnene er nok laget slik med vilje, men jeg kjente at jeg savnet mer varme og dybde, som man for eksempel finner i bakgrunnene i Min nabo Totoro (1988). Møbler, hus, mat, bøker, papirer og lignende er imponerende detaljerte; man kan nesten glemme at man ser på tegninger et øyeblikk.

Selve rollefigurene er som alltid gjengitt med en ren, klar strek. Jeg likte at mange av ansiktsuttrykkene, spesielt Umi sine, sa mye med veldig enkle, nesten umerkelige forandringer i strekene. Dette ble en fin avveksling fra de overdrevne ansiktsuttrykkene jeg er vant til fra mye animasjon.  Likevel, nå som Miyazaki junior følger i farens fotspor, er jeg samtidig redd for at vi får enda flere tiår med ”Miyazaki-stilen”, hvor spesielt figurdesignet har vært akkurat det samme siden slutten av 70-tallet. Jeg skjønner at dette er gjort med fullt overlegg, men er det ikke lov å skifte tegnestil av og til, Miyazaki senior og junior? Dere har jo et helt studio av mennesker til deres disposisjon.

Bilde: Ghibli, Gorō Miyazaki.

Møte på valmueåsen er en vakker, nostalgisk film som er verdt å få med seg, men den kan muligens være litt kjedelig for noen, da spesielt barn. I motsetning til det norske seere er vant til fra Miyazaki-filmer som for eksempel Prinsesse Mononoke (1997), er ikke handlingen plassert i en eventyrverden, men i et virkelighetsnært Japan. Innholdsmessig minner Møte på valmueåsen mer om filmene til Ghibli-regissøren Isao Takahata, som til sammenligning med Hayao Miyazaki er mindre kjent her hjemme. Her nevner jeg krigsdramaet Ildfluenes grav (1988), oppveksthistorien Only yesterday (1991) og hverdagsskildringen Mine naboer Yamadas (1999). Folk som digger japansk kultur og film, intriger, etterkrigsdrama, krigshistorie, eller historie sånn generelt sett vil sikkert like Møte på valmueåsen.