Filmen baserer seg på tiltaket den norske regjeringen gjorde i 2009: å gi enslige asylsøkende barn midlertidig oppholdstillatelse. Men de må returneres til hjemlandet når de fyller 18 år. 

</a>

Vi møter Goli, Hassan, Husein og Kahlid og får kjenne på deres opplevelser når de nærmer seg 18 år, og må sendes hjem til et land der det fortsatt er krig og uro. Følelsen man sitter igjen med etter å ha sett denne filmen, er blandet. Og alle har nok en ulik oppfatning av filmen. Men det den i hovedsak gjør er å ta oss inn i en verden , som egentlig er vår egen, men som samtidig er ganske annerledes fra de fleste sin hverdag. For å bruke regissøren egne ord, så skal denne filmen gjøre at man får ansikt på personene som ellers blir omtalt som grupper. At man kjenner til enkelthistorier, slik at når man hører om innvandrere som bor på mottak og som blir sendt tilbake til sitt hjemland, så vil man tenke på Goli, Hassan, Husein og Kahlid.

Denne filmen hjalp meg med å få et annet bilde av denne saken enn hva jeg kjenner til fra mediene. Den er en øyeåpner og setter en relevant og viktig sak på dagsorden. Margreth Olin forteller at dette ikke er en film for å åpne landegrensene, men en film som skal gjøre folk bevisste på saken og se den fra et annet perspektiv enn vårt eget.

Filmatisk sett er denne filmen estetisk vakker, og bruker både stillbilder og levende bilder for å vise ansiktsuttrykk, følelser og historier. Nærbildene som er brukt i filmen gir en følelse av at man kommer nærme personene og at man virkelig får kjenne på deres situasjon.

Det er vanskelig å skulle anmelde en slik film. Budskapet i filmen er klart, men samtidig gav den meg ikke en ”jeg vil ut å redde verden”- følelse etter å ha sett den. Men det var vel heller ikke det som var poenget med filmen. Det er vel heller ikke en film man ser for underholdningens skyld, men definitivt en film som alle har godt av å se. En skikkelig tankevekker.