Hvordan skal menneskeheten overleve når vi har en stadig voksende befolkning og stadig minkende naturressurser? Dokumentaren Surviving Progress gir ikke svaret, men setter i alle fall tankene våre i gang rundt temaet. 

Originaltittel: Surviving Progress (2011) Kategori: Dokumentar Regi: Mathieu Roy, Harold Crooks Skuespillere: Stephen Hawking, David Suzuki, Jane Goodall, Margaret Atwood Spilletid: 86 min.

Bilde: Big Picture Media Corporation, Cinémaginaire Inc., National Film Board of Canada (NFB).

Boken A Short History of Progress av Ronald Wright danner grunnlaget for denne dokumentarfilmen. Wright problematiserer hva utvikling er, og om all utvikling er bra. Surviving Progress ønsker å vise publikum at dagens økonomiske system og optimisme rundt teknologi ikke er bærekraftig, men vil føre til en uunngåelig kollaps. Hvis den økende velstanden i store nasjoner som India og Kina når Vestens høyder, har vi et stort problem. Flere forskere og aktivister uttaler seg om hvordan veien videre bør se ut. Meningene er mange og delte.

**Surviving Progress _er et canadisk samarbeid mellom Mathieu Roy og Harold Crooks.** Roy har tidligere regissert dokumentarene _François Girard en trois actes (2005) og _Mort à Venise: Un voyage musical avec Louis Lortie (2009). _Crooks har vært skribent og produsent for en rekke dokumentarer mellom 1989 og 2009, og debuterer her som med-regissør.

Surviving Progress er ikke nødvendigvis en sånn dokumentar som informerer deg om noe nytt som du ikke ante noe om fra før. Dette er en dokumentar som ønsker å få mer oppmerksomhet rundt noe som du egentlig allerede er klar over (i alle fall var jeg det), men som du mer eller mindre ignorerer eller glemmer i hverdagen. Jordkloden har svært finitte ressurser som vi sakte, men sikkert bruker opp.

Ressursene er veldig skjevt fordelt blant menneskeheten, hvor kun en liten verdensoverklasse konsumerer langt mer enn de egentlig trenger. Mennesker som først har fått makt og har blitt vant til en viss levestandard vil ofte ikke gi slipp på selv en liten del av dette og dele det med andre. Resten av verden sitter nå og venter på å få tilgang til rikdom og teknologi. Jordens ressurser kan ikke takle det dersom for eksempel Kina begynner å konsumere ressursene på samme skala som for eksempel USA.

Vi har allerede ødelagt eller brukt opp store deler av verdens naturressurser.

Vi produserer stadig ny og ”bedre” teknologi. Vi tenker på dette som fremskritt, men tenker ofte ikke over ressursene som kreves for å produsere og drive denne teknologien, eller hvordan utvinningen av disse ressursene påvirker jordkloden, dyr og mennesker.

Bilde: Big Picture Media Corporation, Cinémaginaire Inc., National Film Board of Canada (NFB).

Selv om dette ikke er banebrytende opplysninger, har Surviving Progress evne til å få tankene i gang. Vi trenger å tenke på fremtiden. Etter å ha sett denne dokumentaren, begynte jeg å vurdere min egen hverdag og verden rundt meg litt mer enn vanlig. Det oppfordres til holdningsendringer, og påstås at små forandringer hjelper. Jeg bruker kollektivtransport, slukker alltid lysene etter meg, bruker heller varme klær enn å fyre for mye eller bruke for mye strøm, og jeg resirkulerer alt bosset mitt— men er det nok? Hva mer kan jeg gjøre for å spare ressurser? Bruke flere sparepærer? Spise mindre kjøtt? Kjøpe færre produkter med plastemballasje? Bli med i Naturvernforbundet?

Dokumentaren ga meg ikke dårlig samvittighet, den var ikke emosjonelt manipulativ på den måten— den bare fikk meg til å lure på noen ting. Det nærmeste den kommer merkbar emosjonell manipulasjon må være musikken, som til tider er ganske trist, melankolsk og litt urovekkende. Ellers mener jeg dokumentaren hadde en grei balanse mellom faktapresentasjon og følelsesappell. Samtidig er jo ikke dette første gangen jeg har tenkt over disse tingene. Miljø- og sparekampanjer kommer og går hele tiden, og man oppfører seg kanskje litt bedre en stund etterpå, men hvor lenge varer det? Hva skal til for å gjennomføre permanente holdningsendringer?

En ting som er interessant med dokumentaren er at den legger vekt på hvor primitive menneskehjernene våre fremdeles er. Ronald Wright kan fortelle oss at hjernen og kroppen vår ikke har forandret seg noe særlig på cirka 50 000 år, og at vi ikke har hatt sivilisasjon lenger enn rundt 5000 år. Vår evne til å tenke konsekvenser sitter fremdeles fast på et uutviklet stadium, noe som er roten til problemet. Vi klarer ikke å fokusere på fremtiden, og bruker opp ressursene her og nå.

Bilde: Big Picture Media Corporation, Cinémaginaire Inc., National Film Board of Canada (NFB).

Professor John Craig Venter, som var med på kartleggingen av det menneskelige genomet i sin tid, foreslår at vi kan forandre menneskehetens tenkemåte genmanipulere oss selv. Dette var litt skremmende; min første reaksjon på dette var å tenke ”klassisk gal vitenskapsmann”. Surviving Progress presenterer mange intervjuobjekter, og i likhet med Venter, foreslår noen av dem ”løsninger” på problemene rundt jordens teknologiske utvikling og krympende naturressurser. Professor Stephen Hawking foreslår at vi kan flytte til mars hvis vi ødelegger jorden, med mindre vi klarer å forhindre dette. Men hva gjør vi så, flytter vi til enda en ny planet når vi ødelegger mars? Ronald Wright mener at verdens befolkning må bli redusert til en tredjedel hvis alle skal ha samme levestandard, men hvordan skal dette gå til?

Surviving Progress hopper fra person til person og fra sted til sted. Flere av temaene som streifes innom, kunne lett ha blitt grunnlag for egne dokumentarer. Her kan jeg nevne den voksende økonomiske velstanden i Kina, hvordan Brasils utenlandske gjeld har ført til at deres naturlige ressurser blir utnyttet for å kunne betale tilbake denne gjelden, eller hvordan pengestøtte til fattige land gjerne ikke blir brukt til å bygge opp landet, men til utvinningsprosjekter som pengelånerne bestemmer. Jeg savnet litt mer dybde. Samtidig tror jeg at en av hensiktene var å gjøre publikum nysgjerrige og gi dem lyst til å lete opp mer informasjon om disse relaterte konfliktene.

Jeg anbefaler dokumentaren, men mest hvis du ser den sammen med andre. Jeg tror nemlig at diskusjonene man kan ha sammen etterpå egentlig kan bli mer givende enn selve dokumentaren. Surviving Progress er pen å se på, med mye vakker natur og locations i Canada, USA, Kina og Brasil. Det virker som om den har et litt større budsjett enn noen dokumentarer. Trailerne kan i alle fall briefe med Martin Scorsese som utøvende produsent.