Hvordan klarer julenissen å levere gaver til alle barn i verden på en eneste natt? Britiske Aardman Animation gir deg løsningen på gåten. 

Originaltittel: Arthur Christmas (2011) Kategori: Komedie, Action, **Drama, Animasjon **Regi: Sarah Smith, Barry Cook Skuespillere: James McAvoy, Hugh Laurie, Bill Nighy, Jim Broadbent, Imelda Staunton, Ashley Jensen Spilletid: 1 time, 37 min.

Bilde: Aardman Animation, Sony Pictures. 

Julenissens verksted er en høyteknologisk undergrunnsbase, hvor alle de tusenvis av alvene har smarttelefoner og det står et gigantisk luftfartøy med kamuflasjeinnstilling parkert i garasjen. Juleforberedelsene ser ut til å være under kontroll som vanlig, men problemet er at det bor tre generasjonsledd av nisser på Nordpolen. Bestefarnissen (Bill Nighy) savner gamle dager og er bitter. Den sittende nissen (Jim Broadbent) har mistet grepet på den nye, moderne driften, og alle venter på at han skal pensjonere seg. Den eldste sønnen (Hugh Laurie) driver egentlig hele forretningen og tror han snart skal ta over; han får sjokk når faren bestemmer seg for å bli værende i stillingen. Den yngste sønnen, Arthur (James McAvoy), elsker virkelig julen, men er pysete og har ingen åpenbare talenter, så ingen vet hvor de skal gjøre av ham. Når det viser seg at man har glemt å levere en gave til ett eneste barn, er det Arthur som bryr seg nok om barnet til å reise ut igjen. Storebroren og faren avfeier det som uviktig, mens bestefaren bare er med av egoistiske grunner, noe som tvinger familiekonfliktene til overflaten.

Det var tre høydepunkt for meg i Arthur Christmas (Arthurs julegaverace på norsk). Den eventyrlystne, gråmoralske bestefarnissen, mammanissen (Imelda Staunton) som har kontroll på alt og stadig lærer seg nye evner gjennom internettkurs, og den intense, energiske julegavepakkeren Bryony (Ashley Jensen). Jeg likte også de overraskende innslagene av ganske morbid humor (som oftest levert av bestefarnissen). Det jeg savnet var å få vite hvordan i helvete de får penger til å drive denne digre bedriften på Nordpolen. De får i alle fall ikke statsstøtte, det var helt klart. Dette er riktignok et eventyr-univers med flygende reinsdyr og akrobatiske alver, men det er fremdeles noe som heter indre logikk.

Det fikk meg til å glise at noe av det første vi fikk se i filmen var et norsk flagg, og at den første byen de leverer gaver til er Aarhus i Danmark. Det finnes snart ikke noen animasjonsserier igjen som ikke har minst én juleepisode, og i løpet av mitt liv har jeg  sett en talløs rekke av disse obligatoriske sekvensene hvor julenissen reiser verden rundt for å levere gaver. Her reiser man vanligvis til Tokyo, Paris, London, Hong Kong, Mexico, Washington og så videre. Derfor var det litt forfriskende at Arthurs julegjeng havnet på helt andre steder, og med mye pent landskap å se på. Det er dessuten litt uvanlig at det ikke finnes noen skurk. ”Skurken” er heller bare mellommenneskelige problemer.

Bilde: Aardman Animation, Sony Pictures. 

Men med unntak av mange kreative detaljer i ekte Aardman-stil (storebrorens skjegg har for eksempel en diskret juletreform), er ikke dette særlig originalt. Vi har allerede sett mange fortellinger om ”upassende” kandidater som plutselig må ”redde julen”. Dette konseptet går jo helt tilbake til reinsdyret Rudolf. Figurdesignet er heller ikke spesielt interessant. Arthur, for eksempel, er av utseende en «vanlig» fyr med kommunebrunt hår, som virker så generisk bygget som mulig for at man skal kunne relatere til ham. Unntaket må være alven Bryony. Jeg har i alle fall aldri sett en kvinnelig alv med sminke, piercinger og bleket hanekam i en animasjonsfilm før. Har du?

Denne filmen er fullspekket av sentimentalitet og klisjeer, men det er ekstremt effektiv sentimentalitet og effektive klisjeer, selv om de ofte presenteres på en veldig insisterende måte. Julefilmer er sin egen sjanger, og må vurderes etter sjangerforventningene. Dette er en julefilm slik julefilmer skal lages: magiske, vakre feelgood-filmer som på mystisk vis unngår å gi deg diabetes. Julefilmer slipper gjerne unna med en diger dose kliss— i alle fall hvis de vet hva de driver med. Jeg var ikke spesielt stolt av det, men tårene rant faktisk littegranne hos meg.

Hvis du liker sånne typisk ”sjarmerende” britiske filmer med ”sjarmerende britiske mennesketyper”, som Notting Hill (1999) og Love Actually (2003), vil du nok elske Arthur Christmas. Disse tre filmene har til og med flere av skuespillerne til felles. Det kan dessverre bli litt mye ”sjarm” til tider, som når Arthur bruker flere minutter i starten på å snuble rundt og skape kaos, tilsynelatende kun for å vise oss hvor ”bedårende klossete” hovedpersonen vår er. Heldigvis henter filmen seg alltid inn igjen, og det kjapt. Rollelisten er stjernespekket, og skuespillet er overbevisende. Familiedynamikken mellom bestefar, far og de to sønnene virker sår, komplisert og genuin, med mye som tydeligvis har forblitt usagt fordi det er for vanskelig for dem å snakke om det. Jeg ville gjerne ha sett litt mer innblanding av mammanissen der, men fikk følelsen av at hun var svært forståelsesfull og ikke ville presse dem. Jeg likte spesielt den obligatoriske julemiddagscenen. Vanligvis liker jeg ikke pinlige scener, men denne kommuniserte familiekonfliktene til publikum på en måte som var både naturlig og dramatisk.

Action-scenene er ganske halsbrekkende og imponerende, spesielt når Arthur klamrer seg til bunnen av den flygende sleden, mens han desperat prøver å snu den og klatre oppi. Det må nok ha vært en fryd å se denne filmen i 3D, ettersom det ikke ser ut som om 3D-effektene bare ble klasket på til slutt for å følge en trend. De fulgte derimot dessverre en trend da de valgte musikken. Dersom du ikke har lyst å bli utsatt for coverversjoner av gamle julesanger fremført av Justin Bieber, anbefaler jeg deg å slå av filmen før rulleteksten begynner. De var i alle fall smarte nok til å holde Bieber ute av selve filmen. Resten av filmmusikken består av action-trompeter og sentimentale strykere, komponert av Harry Gregson-Williams (Chicken Run, Shrek-filmene). Jeg ble ikke overrasket da jeg leste at Williams ble kalt inn som ny komponist i siste liten. Dette er ikke noe vi ikke har hørt før, men passende, og helt greit. Filmen er også flink til å putte inn noen scener helt uten musikk.

Arthur Christmas kommer på DVD i Norge 7. november. Jeg tror den er en potensiell juleklassiker.