En hyllest til 80-tallets rockeballader med Tom Cruise i spissen som alkoholisert rockestjerne er et interessant utgangspunkt. Dessverre blir konseptet ødelagt av en fullstendig uoriginal og overfladisk historie. **

Originaltittel: Rock Of Ages

Kategori: Musikal, komedie, drama Regi: Adam Shankman Skuespillere: Tom Cruise, Julianne Hough, Diego Boneta, Russel Brand, Alec Baldwin, Bryan Cranston, Cathrine Zeta-Jones, Paul Giamatti, Malin Akerman. Spilletid: 2 timer og 3 minutter

Adam Shankman er regissøren bak Hairspray, The Wedding Planner og en rekke Glee-episoder. Han er også kjent som dommer i programmet So You Think You Can Dance. Hans spesialitet er filmer om romantikk, musikk og livsglede. Slik som jeg ser det er dette en regissør med store ambisjoner om å lage feelgood/musikaler, men han mangler litt innovative ideer for å skape et originalt plott. Mesteparten av filmene hans er ikke overraskende proppet full av filmatiske klisjeer – måten karakterene, miljøet eller verden fremstår på. Rock Of Ages er beviset på at filmene til Shankman trenger et snev av original tenkning.

Handlingen er enkel nok: en landsbyjente (Julianne Hough) drar til Hollywood for å bli stjerne, oppfatter at det kreves mer enn oppmøte for å bli berømt og ender opp med å jobbe på en nedslitt bar. Der møter hun sin soulmate (Diego Boneta), en ukjent mannlig artist som også drømmer om å bli rockestjerne. Alt sirkulerer rundt baren Bourbon Room – et lokale som er i ferd med å stenges fordi den styres av to komplette idioter (Alec Baldwin og Russel Brand). Men Stacee Jaxx (Tom Cruise) kommer for å gjenopplive barens rykte ved å holde en forrykende konsert. Og det er herifra og utover at sutringen begynner: Hvorfor får vi ikke penger for bevare det sorte hullet av en bar? Hvorfor blir jeg ikke rockestjerne når alle andre er det?

Dette er tross alt en film som hyller Hollywood (mulighetenes by) like mye som den hyller rockemusikken. Dessverre så mye at musikken blekner i forhold. Journey, Def Leppard, Guns’n’Roses, Bon Jovi og Twisted Sister er blant noen av artistene som blir hyllet i Rock Of Ages. Sangene er ganske tøffe – dette kommer fra en som vanligvis hører på electronica – men de mangler allikevel litt nerve for å vekke den lille rocker’n i meg. De prøver å få ut headbangeren i deg ved å fremføre rock på «Glee-måten». Det funker jo ikke.

Regissøren er også en noenlunde flink koreograf. Hver musikalske scene i Rock Of Ages inneholder et dansenummer der alt gjøres i sakte film. Poenget er at det skal virke grasiøst, sjelfullt og engasjerende, men for meg blir det for unaturlig og corny. Måten de sjangler seg opp/ned/under/over kulisser med håpefulle blikk opp mot himmelen/taket. Det føles en smule overdramatisk. De kunne like gjerne sittet helt stille på en stol og sunget, det hadde gitt mer mening.

Tom Cruise har en birolle, men det er han som stjeler mest oppmerksomhet; ikke Julianne Hough og Diego Boneta. Han har en flott sangstemme og lever seg bra inn i rollen som Stacee Jaxx – tidenes største rockestjerne. Som alkoholiker og skjørtejeger er han den mest interessante og troverdige karakteren i filmen. Når det gjelder romantikerne, det vil si de resterende karakterene, gir de oss for lite å gå på, med unntak av Paul Giamatti som slesk manager. Han skuffer aldri, men jeg skjønner ikke hvorfor han gadd å bli med i dette musikalske våset. Det samme gjelder Bryan Cranston (som er en personlig favoritt). Han er visst med i alt nå for tiden, så det forundrer meg ikke akkurat at han dukker opp her også.

Med så mange talentfulle stjerner med på rollelisten skulle man vel tro at det kom noe godt ut av det, men nei! Cruise hever filmen noen hakk, men med to uerfarne hovedkarakterer og en ufattelig ordinær og kjip historie ender dette i en tafatt karaokekveld. Det spiller ingen rolle hvor motiverte eller ekstatiske skuespillerne er, de er fanget i en dårlig historie og det er ingen vei ut.