Jeg har gitt Tim Burton stadig nye sjanser de siste årene siden jeg liker de tidligere filmene hans, men nå er det nok. Med Frankenweenie skuffer han meg igjen.

Originaltittel: Frankenweenie (2012) Kategori: Komedie, Skrekk, Drama, Animasjon Regi: Tim Burton Skuespillere: Catherine O’Hara, Martin Short, Martin Landau, Charlie Tahan, Winona Ryder Spilletid: 1 time, 26 min.

Bilde: Tim Burton Productions, Walt Disney Pictures. 

Etter å ha mistet sin elskede hund Sparky i en ulykke, tar unge Victor (Charlie Tahan) i bruk vitenskap for å bringe sin beste venn tilbake fra de døde. Han prøver å holde sin nye hjemmelagede skapning skjult, men Sparky slipper selvsagt ut. Dermed oppdager Victors medelever, lærere og resten av den trangsynte småbyen New Holland at den snille hunden tilsynelatende har blitt til et monster. Frankenweenie er basert på Tim Burtons kortfilm med samme navn fra 1984.

Jeg hadde lave forventninger til denne filmen. Dette skyldes i hovedsak at jeg har rukket å bli ganske lei Tim Burton. De siste årene har han holdt seg til formularet ”mye stil og lite innhold”, samt lite variasjon i stilen og innholdet. På det siste punktet, variasjonen, sikter jeg særlig til det gjentatte samarbeidet mellom Burton, Elfman, Depp og Bonham-Carter, som begynte bra, men har blitt for mye av det gode. Riktignok komponerer Danny Elfman enda en gang for Burton, men heldigvis så er Frankenweenie en av de få filmene Burton har laget de siste 10-20 årene hvor verken bestevennen Johnny Depp eller konen Helena Bonham-Carter er med på rollelisten. Men nytt blod hjelper ikke alltid: Unggutten Charlie Tahan (I am Legend), som aldri har vært med i en Burton-film før, var dessverre lite engasjerende og overbevisende som hovedpersonen Victor. Jeg brydde meg nesten ikke om figuren. Det var derimot kjekt å få et gjensyn (eller gjenhør) med den talentfulle komikeren Catherine O’Hara (Nightmare Before Christmas, Beetlejuice), som Burton ikke har ansatt på rundt 20 år.

Burton har ikke bare stort gjenbruk av skuespillere— ** med unntak av Ed Wood (1994) og Sweeney Todd (2007), har Burton brukt komponisten Elfman i alle spillefilmene han har regissert siden debuten med Pee-wee’s Big Adventure (1985). Når han komponerer for Tim Burton, gir Danny Elfman oss ofte assosiasjoner til andre verker han har komponert for Burton, men denne gangen går det for langt. Frankenweenie-soundtracket fremstår rett og slett som om soundtrackene til Edvard Saksehånd (1990) _og _Batman (1989) har fått en baby sammen. Dette var veldig distraherende. Jeg liker Danny Elfman, men det er åpenbart tid for en forandring!

Bilde: Tim Burton Productions, Walt Disney Pictures. 

Animasjonsnivået her er svært høyt. Burton har erfaring som animatør, storyboard-artist og konseptutvikler fra Disney, så det er ikke rart at han egner seg til å utforme animasjonsfilmer. Frankenweenie har en bedre ”filmfølelse” enn Nightmare Before Christmas (1993) _og til en viss grad også enn _Corpse Bride (2005)— altså en bedre følelse av større skala, og av tilstedeværelse i en annen verden. Filmen er visuelt sett veldig gjennomført, med masse fine detaljer. Nightmare Before Christmas er også vakker, men samtidig tenker jeg ganske bevisst at jeg ser på dukker og modellsett. Det gjorde jeg ikke like mye her. Se også opp for en særdeles stilig forvandlingssekvens senere i filmen. Det eneste som bryter den ellers så solide illusjonen om et annet, levende univers, er når man av en eller annen grunn velger å vise en live action-film (Christopher Lee i The Horror of Dracula, 1958) på TV i filmen. Illusjonsbruddet var nok gjort med fullt overlegg, men virket litt poengløst.

Stilmessig er Frankenweenie full av elementer vi er vant med fra Burton: Striper, spiraler, groteske monstre, mørkt hår, store øyne, lange, tynne bein og en firkantet forstad full av trangsynte mennesker, hvor hovedpersonen er ”misforstått”. Hovedpersonen Victor ligner til forveksling på hovedpersonen i Corpse Bride— som også het Victor. Greit nok, Frankenweenie er tross alt basert på materiale fra tiden før Burtons umiskjennelige stil ble berømt, men hva er poenget med å vise oss de samme tingene om og om igjen? Gjenkjennelsesglede er én ting, men det som en gang var unikt blir tappet for mening og sjarm hvis det gjentas for ofte.

Burtons styrke har alltid lagt i visuell utforming— det er dette han har blitt hyllet og genierklært for, ikke hans briljante handling og dialog. Og manuset er virkelig svakt her. Det merkes at man har strukket handlingen til en halvtimes kortfilm ut til spillefilmlengde. Frankenweenies univers er proppfullt av pinlig påklistrede rollefigurer uten dybde og motivasjon, samt deres meningsløse sekundære fortellinger. Verken figurene eller fortellingene går noen steder, de bare liksom er der og dingler uforløste på slutten av filmen. Slutten var særlig sukkersøt og kvalm, fordi man kastet bort alle muligheter til å gi et sensitivt tema som døden en interessant behandling. Dialogen er også svak: De eneste gangene den ikke er helt kjedelig og forglemmelig, er når den enten er så klissete eller så støtende at den brenner seg fast i minnet.

Bilde: Tim Burton Productions, Walt Disney Pictures. 

Hvordan den japansk-amerikanske gutten Toshiaki blir portrettert i Frankenweenie lukter litt rasisme, eller i det minste ignoranse. Toshiaki kan så dårlig engelsk at han ikke makter å snakke i fullstendige setninger eller å skille mellom bokstavene l og r. Han er også en slags skurk, med få positive sider. Han er hemmelighetsfull, egoistisk, legger onde planer, er en maktsyk, smart nerd og ikke til å stole på— kort og godt kan han virke som snytt ut av propagandafilmer fra andre verdenskrig og eldre Hollywood-filmer med asiatiske skurker. Mange seere har kommentert med misnøye på dette (det er bare å ta en Google-runde på ”Frankenweenie” og ”racism”). Som flere av dem påpeker, er ikke 50-tallsestetikken i filmen en ”unnskyldning” for disse smårasistiske tendensene, spesielt siden man nevner ting i filmen som plasserer den i nyere tid. Det hjelper heller ikke at filmens eneste andre ikke-hvite person, den egyptisk-amerikanske gutten Nassor, også er en av antagonistene. Jeg skjønner at man har inkludert figurer med tilknytning til Japan og Egypt i anledning referansene til klassiske monsterfilmer om Mumien, Godzilla og Gamera. Man kan sikkert dessuten (til nød, og med mye godvilje) tolke det som en slags kritikk av fortidens stereotyper på film, men hvis det var det som var meningen, var ikke kritikken vellykket gjennomført.

Kvinnene og jentene i filmen har dessuten overraskende passive roller. Elsa van Helsing, nabojenten til Victor, eksisterer utelukkende for å bli reddet av Victor på slutten. Winona Ryder (Black Swan, Little Women, Edward Saksehånd) er totalt bortkastet på denne rollen. Catherine O’Hara får i det minste svingt seg i tre forskjellige roller. O’Hara er morsom som den rare, blonde jenten med katten, men rollefiguren har lite å bidra med ellers. Moren til Victor (O’Hara) gjør husarbeid eller bekymrer seg over sønnen sin, som en stereotyp husmor fra 50-tallet. Moren i den originale kortfilmen hadde jobb, og snakket med ektemannen om andre ting enn bare sønnen. Den kvinnelige gymlæreren (også O’Hara) skriker i frykt og løper fra monstrene.

Bilde: Tim Burton Productions, Walt Disney Pictures. 

Hvordan endte Frankenweenie opp med mulige rasistiske tendenser og passive kvinneroller? Jeg skal ikke spekulere for mye rundt arbeidet bak manuset. Jeg vet ikke om det er manusforfatterne, Tim Burton selv eller Disney som har hatt mest innflytelse akkurat der. Men jeg trodde for eksempel at Disney var for redd for å bli anklaget for rasisme og kvinnediskriminering til å godkjenne noe sånt i 2012. Egentlig skjønner jeg heller ikke helt hvorfor denne gjenskapningen var nødvendig i det hele tatt. Grunnkonseptet i opphavsmaterialet var enkelt, sentimentalt og holdt såvidt til en familievennlig kortfilm. Som spillefilm er det støtende og kjedelig på samme tid.

Trenger vi egentlig flere Frankenstein-parodier? Nå i 2012/2013 har vi fått mer enn nok av dem, både på kino og på TV. Hvis det absolutt skal lages en slik parodi, må det være noe helt nytt og unikt. Spesielt dersom man har sett mye animasjon og/eller komedie, begynner man å bli lei av den typen skrekkfilmparodier som finnes i denne filmen— billige, oppbrukte og åpenlyse. Jeg ble direkte dårlig da nabopuddelen fikk samme hårsveis som Bride of Frankenstein og når Victors klassekamerat (en parodi på Dr. Frankensteins assistent) utbrøt «Your dog is ALI-HI-HIIIVE!». Parodien på Gremlins (1984) var derimot hakket friskere, ettersom disse monstrene ikke har blitt parodiert til døde på den måten de gamle Universal-monstrene og Godzilla-filmene har. Uansett kan jeg faktisk ikke huske at jeg lo.

Anbefaler jeg denne? Nei. Frankenweenie er en sånn film hvor jeg sitter og tenker på alle de samfunnsnyttige tingene man heller kunne ha brukt budsjettet (39 millioner) til. Eventuelt kan du se den med lyden av, slik at du kan nyte den deilige animasjonen uten å måtte høre på den resirkulerte Elfman-musikken eller bli utsatt for den grusomme dialogen. Eller så går det jo heller an å sjekke ut den originale kortfilmen Frankenweenie. Den har vært tilgjengelig som bonusmateriale på Nightmare Before Christmas-DVD’en i årevis.