Megamind er vittig, vakker og vel verdt å se— til tross for at den ikke tar steget fullt ut med å utfordre superheltsjangeren den parodierer.

Originaltittel: Megamind (2010) Kategori: Komedie, Drama, Animasjon Regi: Tom McGrath Skuespillere: Will Ferrell, Tina Fey, Brad Pitt, David Cross, Jonah Hill Spilletid: 1 time, 32 min.

Bilde: DreamWorks Animation. 

Megamind (Megahjerne, 2010) er fortellingen om superskurken som en dag opplever noe superskurker vanligvis ikke gjør: Han klarer nemlig å gjøre ende på superhelten! Til tross for alt skrytet hans, trodde ikke Megamind at dette noensinne kom til å skje. Alle vet jo at helten bestandig seirer. Mesteparten av filmen tar dermed for seg det store spørsmålet Megamind må stille seg selv: Hva i all verden gjør superskurken med livet sitt når han faktisk vinner?

Da Megamind kom ut, hevdet noen kritikere at den nærmest bare etterlignet filmer som Pixars The Incredibles (De utrolige, 2004) og Illumination Entertainments Despicable Me__ (Grusomme meg, 2010). Etter min mening er likhetene kun overfladiske. The Incredibles handler også om superhelter- og skurker, men det er heltene som er hovedpersonene. I Megamind er det skurkens historie vi følger. Despicable Me kom riktignok ut samme år som Megamind, og har en skurk som hovedperson— men Despicable Me henter heller inspirasjon fra James Bond-filmene og spionsjangeren enn Superman-filmene og superheltsjangeren.

Både The Incredibles og Despicable Me fokuserer dessuten på familiekjærlighet og appellerer mer åpenlyst til barn, mens Megamind sirkler rundt romantisk kjærlighet og vennskap og appellerer mer til tenåringer og voksne. Jeg er enig med de norske anmelderne som mente at Megamind passet bedre for voksne enn for barn. Sentrale tema i filmen er arv versus miljø, identitetskriser, løgn, ensomhet og moralske konflikter og gråsoner— alt sammen taklet med en nødvendig dose komedie. Da jeg så _Megamind__ _på kino __var det for det meste voksne i salen, og de lo mye mer enn barna og de yngre tenåringene.

Bilde: DreamWorks Animation. 

Det første rådet jeg har til de som vurderer å se Megamind er å holde seg langt unna alle filmtrailerne. Av en eller annen grunn syntes tilsynelatende markedsavdelingen til DreamWorks i sin tid at det var en god idé å avsløre rundt 80 % av de mange vendingene i plottet. Derfor har jeg valgt ikke å inkludere noen trailer i denne anmeldelsen, for ikke å røpe overraskelsene.

Det neste rådet er å unngå den norsk-dubbete versjonen. Det originale stemmearbeidet er så bra at det ikke bør gås glipp av. Will Ferrell (Anchorman, Elf, Stranger Than Fiction) har fått et dårlig rykte som ensidig skuespiller etter å ha spilt i en del middelmådige komedier, men Megamind er en av de rollene hvor han klart viser at han har et stort register. Tina Fey (30 Rock, Date Night, Mean Girls) er oppriktig, skarp og vittig som Roxanne Ritchi, en stjernereporter med bein i nesen. Hun blir også filmens avbalanserte, voksne senter, omringet av umodne menn.

Brad Pitt (Fight Club, Inglourious Basterds) parodierer superhelten fantastisk godt— med mye selvironi, ettersom han selv er kjent for til tider å være litt lei av sin status som superkjendis og ”et pent fjes”. Han høres her faktisk mer ut som kompisen George Clooney. På sin side setter Jonah Hill (Superbad, Knocked Up) en hjemsøkende, ekkel spiss på sin sedvanlige nerdete rolle som jeg ikke vil avsløre noe om her…bortsett fra at han er skummelt god til å spille innpåsliten. David Cross (Arrested Development, Kung Fu Panda__-filmene) som Megaminds assistent, Minion, går ikke i den vanlige fellen ved å være en irriterende søt og ubrukelig ”sidekick”. Minion er derimot svært nødvendig for historien.

Til tider følte jeg at det orkestrale lydsporet nærmest brøt med superheltsjangeren, noe som fungerte til filmens fordel. Noen av stykkene var overraskende vakre og melankolske. Man kunne kanskje aldri ha gjettet at de skulle tilhøre en type film som Megamind__, særlig hvis man bare hadde sett det feilslåtte promoteringsmaterialet til filmen. Hans Zimmer (Christopher Nolans Batman-trilogi, Inception) gjør en flott jobb her med å blande elektronisk og symfonisk musikk. På den populærmusikalske siden kan noen av valgene man har gjort virke litt for åpenlyse til tider. Heldigvis har man i alle fall beholdt originalversjonene av de klassikerne man har brukt (fra artister som AC/DC, Ozzy Osbourne, Guns n’ Roses, Gilbert O’Sullivan og Minnie Riperton) istedenfor litt veike coverversjoner, som i Shrek-filmene.

Når det gjelder animasjonen, er den av ypperste kvalitet. I 2010 var Megamind en av de mest visuelt imponerende dataanimerte filmene jeg hadde sett. Figurdesignet er minneverdig og spraker av personlighet. Vi blir servert fantastisk levende kropps- og ansiktsmimikk fra rollefigurene, spektakulære bygninger, landskap og actionscener, samt tonnevis av morsomme og pene detaljer som tydelig viser at dette er laget med kjærlighet.

Historien er drevet frem av velkjente skikkelser: superhelten, superskurken, heltinnen, skurkens assistent og den ”vanlige fyren som vil være en helt”. Alle disse passer til en viss grad inn i (eller prøver hardt å passe inn i) sine stereotype roller, men de er også menneskelige skikkelser vi kan ha sympati for. Og så gjenstår det jo å se hvordan figurene setter sine fastsatte roller på hodet. Megamind har nok av overraskelser. Det eneste som var skuffende (og veldig påfallende) er hvordan de gjør en interessant vri på de faste rollene til alle mennene i filmen— men bare ikke på rollen til den eneste kvinnen. Hun får en uredd holdning og tar litt mer initiativ, men ellers er hun den samme gamle heltinnen. Hun ender opp med å bli fastbundet og truet, slik at hun må reddes. Når alt kommer til alt, er hun motivasjonen og målet til protagonisten. Sånn som det alltid har vært.

DreamWorks innfridde ikke helt «løftet» de ga i reklamematerialet om at «superheltfilmen aldri ville bli den samme igjen». De utfordret riktignok superheltsjangeren delvis, men strakk seg ikke så langt som de hadde muligheten til. Det føltes derfor som en bortkastet sjanse. Filmen er ellers så bra at det i hovedsak er denne skuffelsen som gjør Megamind til en flott film, istedenfor en fantastisk film. Den skuffer dessuten mot slutten ved å ty til den evinnelige falske dødsscenen, noe av det mest unødvendige jeg vet om på film.

Bilde: DreamWorks Animation. 

Til tross for dette ble jeg så imponert av Megamind at jeg virkelig vil anbefale den. Resten av filmen er sterk.  Megamind sjarmerer, underholder og engasjerer, og den er definitivt smart, med gnistrende dialog. Den viser også en emosjonell dybde jeg hadde savnet i noen av de andre DreamWorks-filmene; på ett punkt fikk den meg faktisk til å gråte. Filmen opprettholder ikke alltid et heseblesende tempo, men tar seg tid til å dvele ved scener og stemninger som behøver det, helt uten å bli kjedelig.

Det er dessuten fullstendig fritt for oppbrukt, pinlig toaletthumor, og referansene til superheltsjangeren er gjort med finesse og tilbakeholdenhet, slik at man ler istedenfor å bli irritert. De fleste av disse popkulturelle referansene glir sømløst inn i historien her. Det er heller ikke noe fjortisfrieri med de aller nyeste popsangene. De litt eldre låtene passer til filmens nøye planlagte Elvis vs. Alice Cooper-estetikk, samt det faktum at rollefigurene skal være et sted mellom 20- og 40-årene. I Megamind prøver man ikke for hardt å være ”hipp”, men velger det som fungerer i sammenhengen.

Megamind har vært tilgjengelig for kjøp i Norge siden 2011. Jeg anbefaler å skaffe den på BluRay, ettersom denne versjonen har mye mer bonusmateriale. Et siste tips: Et stykke ut i rulleteksten kan man finne en morsom liten ekstrascene!

Denne anmeldelsen ble publisert for første gang den 31. desember 2010 på studentmagasinet Atriums blogg. Denne versjonen har blitt grundig omskrevet for Filmbloggen.net.