Menneskelige dyr i vannmaleriverden

Ernest & Celestine er vakkert animert og akkurat passe spennende og morsom. 

Originaltittel: Ernest & Celestine (2012)
Kategori: Komedie, Drama, Animasjon
Regi: Benjamin Renner, Stéphane Aubier, Vincent Patar
Skuespillere: Stig Henrik Hoff, Kaia Varjord, Gisken Armand (på fransk: Lambert Wilson, Pauline Brunner, Anne-Marie Loop)
Spilletid: 1 time, 19 min

Bilde: La Parti Productions, Les Armateurs, Arthaus.

I Ernest & Celestine er verden befolket av bjørner og mus. Musene lever i et underjordisk samfunn, og bjørnene lever over bakken. Det er ikke slik at det ene samfunnet undertrykker det ene— begge er faktiske like redde for hverandre, en redsel som understrekes av rykter og eventyr om «de andre». Det er ulovlig for mus og bjørner å så mye som snakke sammen. En dag forandres alt, når den lille musen Celestine møter den store bjørnen Ernest. De finner ut at den andre ikke bare er ufarlig, men at de begge har kunstneriske ambisjoner. Uheldigvis kommer de i trøbbel med loven, og vennskapet oppdages av omverdenen.

Så vidt jeg kan huske, fikk jeg mitt første møte med fransk kultur gjennom Ernest og Celestine. De var da kalt Bjarne og Stine, i de fire av billedbøkene om dem som ble oversatt fra fransk til norsk av Tor Åge Bringsværd på 80-tallet. Som barn leste jeg Bjarne og Stine drar på landtur (1982), og jeg tror det forvirret meg at det kom en sint fyr for å jage bort Bjarne og Stine mens de hadde piknik. I motsetning til i Frankrike, har vi jo nemlig allemannsretten her i Norge, som gjør at alle kan ferdes fritt i skog og utmark. Jeg tror også det fascinerte meg at de tok med seg frukt, loff og vin på tur istedenfor kvikklunsj og ferdigsmurte grovbrødskiver. Men mest av alt husket jeg den detaljrike, varme streken til den belgiske forfatteren Gabrielle Vincent. Særlig klær og møbler var sirlig utført.

I animasjonsfilmen er denne tegnestilen forenklet til noe rundere, søtere og mer naivistisk. Særlig merkbart er dette på designet til Celestine. Jeg forstår at Vincents tegnestil kan være for komplisert og dermed ikke særlig animatørvennlig: Forandringen var nok en praktisk avgjørelse, men jeg synes likevel at noe gikk tapt på veien. Fargebruken er mye den samme som i bøkene, men streken mangler det lille— for å bruke et fransk uttrykk— je ne sais quois  som originalillustrasjonene har. Streken i filmen ligner mer på ting man har sett før.

Bilde: Gabrielle Vincent. Fra Bjarne og Stine drar på landtur (1982).

Bilde: La Parti Productions, Les Armateurs, Arthaus.

Hvordan figurene oppfører seg og beveger seg, er derimot kreativt utført, med myk, glidende animasjon. Musene er menneskelige, men oppfører seg likevel ofte som mus. De smetter rundt i en rasende fart, bruker de skarpe fortennene i vanskelige situasjoner, og kan klatre oppover bygninger like lett som firfisler. Bjørnene, særlig Ernest, okkuperer også menneskeverdenen og dyreverdenen på samme tid. Ernest bor i et hus, snakker og går med klær, men har beholdt bjørnetrekk som brøling, stor appetitt og styrke, samt en trang til å gå i dvale. Stig Henrik Hoff (The Thing, Nåde, Kautokeino-opprøret) som Ernest er flink til å gi sterke bjørneassosiasjoner, med en mørk, brumlende, og litt gretten stemme.  

I den norske oversettelsen har man boltret seg i dialekter. Den nyoppstartede Tromsø barnefilmfestival fikk nemlig støtte fra Språkåret til å dubbe Ernest & Celestine, som ble åpningsfilmen til festivalen i 2013. Musene har bergensdialekt og bjørnene har tromsødialekt. Og av en eller annen grunn snakker Celestine (Kaja Varjord, kjent fra Babycall) «teater-Oslomål» selv om hun har blitt oppfostret av «bergensere». Det er dessuten en tannlege-mus som har fransk aksent, selv om ingen andre i filmens Frankrike har det. Slike språklige logiske brister er midlertid ikke noe nytt innenfor film. Bare tenk på Skjønnheten og Udyret (1991), hvor alle snakker amerikansk engelsk ispedd noen få franske gloser, til tross for at de skal være franske, mens lysestaken Lumière snakker engelsk med en tjukk fransk aksent. Eller The Sound of Music (1965), hvor handlingen finner sted i Østerrike, men alle snakker britisk engelsk— bortsett fra de yngste barna, som snakker amerikansk engelsk.

Musikken og lydeffektene er godt gjennomført i Ernest & Celestine. Jeg hadde for eksempel den muntre kjenningsmelodien (som kan høres i traileren) på hjernen stort sett resten av dagen. Jeg la spesielt merke til lyden under scenen hvor det kommer en regnstorm. Den rumlende tordenen og det sildrende regnet skapte en overbevisende atmosfære som gjorde seg veldig godt i kinosalen. Et øyeblikk var det som å titte ut vinduet på en sommerstorm.

Bilde: La Parti Productions, Les Armateurs, Arthaus.

Rent innholdsmessig er filmen mørkere og mer action-pakket enn de snille, rolige billedbøkene de er basert på. Effekten av diverse musefeller, for eksempel, beskrives i stor detalj. Jeg vil egentlig heller kalle filmen «inspirert av» enn «basert på» bøkene. Filmen tar seg i det minste tid på slutten til å anerkjenne og «forklare» disse forskjellene. Selv om jeg liker de søte bøkene, forstår jeg at de er litt for stillestående som grunnlag for engasjerende kinomateriale. Kanskje de hadde gjort seg bedre som korte tegnefilmsnutter, på rundt seks minutter hver?     

Ernest & Celestine er tillatt for alle, og er en morsom og akkurat passe spennende film som vil fungere fint for yngre barn. Ernest vil få dem til å le, og jaktscenene og marerittsekvensene vil få dem til å gispe. Jeg tviler på at de blir utålmodige. For min del hadde jeg altså en nostalgisk interesse i filmen ettersom jeg husket figurene fra da jeg var barn. Jeg kan ta feil, men jeg kan se for meg at Ernest & Celestine muligens kan bli en smule kjedelig eller klissete for noen eldre seere som ikke har denne interessen. Det faktum at det tar flere uker før politiet finner huset til Ernest, til tross for at han er en gammel kjenning av dem, eller det faktum at det aldri forklares hvorfor samfunnet har denne skarpe todelingen, vil kanskje irritere noen. En historie om vennskap som samfunnet ikke godtar, og om å protestere mot tradisjoner, er heller ikke noe nytt, men det er sjarmerende nok utført.

Voksne som følger barn på kino kan i alle fall beundre den vakre vannmaleristilen. Jeg tror voksne vil sette mest pris på overgangen mellom vinter og vår i filmen. De skiftende årstidene er vist gjennom et segment som minner om Fantasia (1940), hvor Celestines illustrasjoner av snø, trær og gress danser over skjermen og følger rytmen til Ernests fiolinspilling. Høres ikke dette fristende ut, varer jo uansett filmen knapt over en time.