The Bling Ring er trashy perfeksjon
The Bling Ring er den nyeste filmen i Sofia Coppolas fargerike filmografi, og er kanskje den beste.
Originaltittel: The Bling Ring Sjanger: Drama Regissør: Sofia Coppola Skuespiller: Israel Broussard, Katie Chang, Emma Watson, Claire Julien, Taissa Farmiga…
Sofia Coppola er en mye omdiskutert regissør. Mange elsker hver eneste spillefilm hun har regissert, mens andre misliker de fleste. Lost in Translation er da den éne filmen de aller fleste anerkjenner som hennes beste film, meg inkludert. Verken The Virgin Diaries, Marie Antoinette eller_ Somewhere_ ligger spesielt nært mitt hjerte, og én av dem (Marie Antoinette) misliker jeg så sterkt at jeg forlater rommet i all hast under filmkvelder om den kommer på skjermen, for å slippe å pine meg selv mer enn et eneste sekund av Kirsten Dunsts ubegripelig kjedelige rolletolking. Av den grunn var det spennende å gå inn i The Bling Ring i år, både fordi Sofia Coppolas navn var klistret til plakaten, men også fordi de første trailerne hadde preg av trashy rikdoms-ungdomsportrettering. En slik subsjanger som har kommet mer til syne i år gjennom Spring Breakers, er såpass frittstående fra det konvensjonelle uten å egentlig ønske det. Det er slik som er moro.
The Bling Ring er basert på en sann historie, hvor en gruppe ungdommer sniker seg inn i husene til kjendiser når de er borte. De Googler kjendisenes timeplan og adresse, og voila, de kan enkelt og greit gå inn i husene dems og forsyne seg fritt fra Hervé Leger-klær til enorme mengder kontanter. Filmens historie er tyn, repeterende og substansløs. Iløpet av 90 minutter følger vi disse ungdommene gjennom flere hus, og det er deres overekstase og generelle usympatiske holdning til disse kjendisene som står i sentrum.
Det er lett å se at Sofia Coppola ikke er ute etter en subtansrik film, men heller å avbilde disse personene på en ukritisk, men delvis satirisk, måte. Det er ikke filmens egentlige plott som er hovedattraksjonen, men heller det den ønsker å legge frem til debatt. Amerikas, og store deler av verdens, merkverdige merkevare-fokus. En kjendis er ofte en merkevare. Et salgsprodukt for regissører å bruke i filmene sine. The Bling Ring i seg selv er et eneste stort eksempel på dette, intensjonelt eller ei, for Emma Watson drar inn kinogjengere som ellers ikke ville gitt filmen en sjanse. Det er også et sitat sent i filmen, også i trailerne, som kommenterer hvordan reaksjonene til slike umoralske handlinger blir mottat av resten av verden.
Alt dette blir gjort på klassisk Coppola-vis, samtidig som lydsporet kommer inn over oss som tatt fra nattklubbene til disse unge tyvene. Lange og stillestående tagninger avbilder dem i glanstilstander med smykker og solbriller verdt mer enn alt annet de eier, og alt fra Sleigh Bells nois-pop til Kayne Wests POWER er med på å skape en trashypen film. Coppola avbilder disse ungdommene spasere nedover et fotgjengerfelt, ikledd sine nyeste tjuvgods, i sakte film med nettopp POWER i i full front. Det er morsomt for oss utenforstående. Vi som vanligvis ikke er ute på slike overeksponerte nattklubber, men det er også en realitet for mange andre. En realitet som sikkert føles mer som et hån i The Bling Ring enn en dokumentaristisk fremstilling.
Skuespillerne sklir inn i karakterene sine på suverent vis. Det vil være lett å anklage dem for overfladiske rolletolkninger, hvor mesteparten av dialogen går i «yo bitches», «look at this shit» og andre lignende korte og vulgære setninger. Det er da passende, og ekte. Det er presentert med slik selvsikkerhet at det faktisk blir pent å se. Nesten på samme måte som Harmony Korines _Spring Breakers _blir slike usympatiske og bortskjemte ungdommer fremstilt som protagonisten i fortellingen, og til tross for at du aldri liker dem som personer, er det vanskelig å ikke elske dem som karakterer.
Sofia Coppola har nå to filmer som ligger høyt på min toppliste, og det er lett å begynne å diskutere hvilke av disse to filmene som fortjener å regjere over den andre. The Bling Ring er stygg og pen på samme tid, og drar deg inn i en historie som fra utsiden virker kjedelig og teit. Det er effektiv filmskapning, og jeg falt 100% for filmens audiovisualitet, men er definitivt ikke noe for alle.