Despicable Me 2 har mye kreativ visuell humor, men overfokuserer dessverre på mindre interessante figurer.

Originaltittel: Despicable Me 2 Kategori: Komedie, Action, Drama, Animasjon Regi: Pierre Coffin, Chris Renaud Skuespillere: Steve Carell, Kristen Wiig, Benjamin Bratt, Miranda Cosgrove, Russell Brand Spilletid: 1 time, 38 min

12Bilde: Illumination Entertainment.

I oppfølgeren til Despicable Me (Grusomme meg, 2010), lever eks-superskurken Gru (Steve Carell) et lykkelig liv sammen med sine adopterte døtre Agnes, Edith og Margo, samt de gule undersåttene hans. Gru har lagt skurkefortiden bak seg, og konsentrerer seg om å bli en ærlig, hardtarbeidende familiefar. De nye forretningene til Gru, salg av gelé og syltetøy, går derimot ikke knirkefritt. I tillegg savner hans gamle samarbeidspartner Professor Nefario (Russell Brand) å være ond, så han drar avgårde for å begynne hos en ny arbeidsgiver. Når anti-skurkeorganisasjonen AVL plutselig trenger hjelp av Gru til å fakke en ny superskurk, ender han dermed opp med å takke ja til tilbudet. Mens Gru og den hemmelige agenten Lucy Wilde samarbeider for å avsløre den nye superskurken, forsvinner minionsene, en etter en. Hvem er det som bortfører dem, og hvorfor? Dessuten kompliseres samarbeidet mellom Lucy og Gru ved at det oppstår sterke følelser.

Jeg må bare si det med en gang: Denne filmen er egentlig ikke for meg. Den er sjarmerende, og jeg kan skjønne hvorfor noen vil like den, men den er ikke for meg. I likhet med den forrige filmen, henvender denne seg mest til barna. Jeg var innstilt på at filmen skulle være søtere og snillere enn det jeg er vant til, men den har samtidig ikke lov til å være lat bare fordi den «er for barn». Det finnes nok av barne- eller familiefilmer med mer komplekse historier og mer interessante mellommenneskelige forhold. Jeg satt og ventet på scener og samspill som aldri dukket opp. Dette er en sånn film hvor man nærmest kan lukte potensialet som aldri blir realisert. Den er full av oppfinnsomme konsepter, men snubler lenge før målstreken. Deler av filmen er morsomme, og til og med rørende, men som helhet er filmen slett håndverk, på grunn av tvilsomme prioriteringer.

Til å begynne med mangler oppfølgeren fokuset på forholdet mellom Gru og barna, som var den første filmens hjerte. Det er forståelig at det blir litt mindre tid til dette, ettersom dette er en ny film med en ny historie, men selv det nye forholdet som begynner å utvikle seg mellom Gru og Lucy kunne ha godt ha blitt utforsket i fem eller ti minutter til. Hakket verre er det likevel at det er nesten null samhandling mellom Grus døtre og Lucy. Så hvis filmen ikke videreutvikler far-og-døtre-dynamikken eller tar seg god tid til å utforske den splitter nye figuren Lucy Wilde og det som oppstår mellom henne, Gru og familien hans, hva bruker den tid på da?

10Bilde: Illumination Entertainment.

Jo, filmen lider dessverre av en overfokusering på «minionsene»— eller de gule klumpene, som jeg liker å kalle dem. Etter den første filmen kom ut, ble minionsene en knallsuksess. Tilsynelatende «alle» elsket dem. Derfor har visst Illumination Entertainment bestemt seg for å fylle så mange minutter som mulig med de sprø påfunnene deres. Dette sjarmerer til tider, men for det meste blir det uinteressant fysisk humor på bekostning av alt annet. Om du kommer til å digge filmen eller ikke, er altså avhengig av hvor mye du digger minion-figurene. Jeg misliker dem ikke, men jeg liker dem ikke nok til at jeg synes at det er verdt å bruke så mye tid på dem, spesielt siden de snart skal få sin egen spinoff-film. Det er vel av sistnevnte årsak at de promoteres så sterkt.

Det vi får se av Gru og Lucy sammen er stort sett en spennende smakebit. Det er ikke noe fullendt og tilfredsstillende, slik forelder-og-barn-forholdet var i den første filmen. Vil man først gjøre en romanse til et av hovedpunktene, som det tydeligvis er meningen denne skal være, bør man utvikle den skikkelig— uansett om det er en familiefilm eller en voksenfilm. Problemet er at det er for mange ting som skal skje på en gang, slik at hver ting får tildelt for lite tid. I den forrige filmen fokuserte man helt enkelt på Gru sin identitet og yrke som superskurk versus hans nye rolle som far. I oppfølgeren prøver man å få plass til den gamle familiedynamikken, et nytt kjærlighetsforhold, et eget sideplott for den eldste datteren, og en helt ny skurk— samtidig som man altså gir minionsene minst dobbelt så mye skjermtid.

Det som finnes av historie er enkelt, uinspirert og forutsigbart. For å gi et eksempel blir Lucy nok en kvinne som ender opp med å bli bundet fast av superskurken og må reddes av den mannlige protagonisten. Kjedeliiiig og fornærmende. Jeg er så lei av det. Det er heller ikke en unnskyldning at dette skal være en lek med spionsjangeren— det er nok av tøffe kvinner der, og hvis de kan gjøre en superskurk til småbarnspappa, så kan de også gjøre noe annet med Lucy enn dette. Det hadde vært mye gøyere dersom Lucy reddet Gru eller Lucy og Gru samarbeidet mer om å stoppe skurken. I tillegg er det noen av trådene i plottet som ikke fører noen steder eller rett og slett glemmes på slutten.

5Bilde: Illumination Entertainment.

En annen anmelder nevnte at han synes Illumination Entertainment ikke utfordrer seg selv, men bare gjør akkurat det som skal til for å more publikum. Animasjonen er kjempefin, med kreativ visuell humor og slapstick og stilige maskiner og våpen, men det er den førnevnte følelsen jeg får av den litt slappe dialogen og den forutsigbare historien: At de bare ikke prøver særlig hardt. Jeg ønsker ikke at filmen skal være noe helt annet enn det den vil være. Den kan fint fremdeles være søt, tullete og uskyldig, men de kan strekke seg litt lenger når det gjelder forvaltningen av historie og dialog. Etter hvert stønnet og okket jeg meg mer enn jeg lo.

Og hvorfor må så mange animasjonsfilmer avsluttes med et danseparty? Trenger vi egentlig å se de gule klumpene synge «Y.M.C.A» av Village People? Barna aner ikke hvem Village People er, og det er sikkert mange voksne som allerede er lei av sangen. I det minste er den orkestrale bakgrunnsmusikken av Heitor Pereira fin. Det er fremdeles en munter og mystisk hyllest til spionsjangeren, men med et nytt innslag av latin-amerikanske rytmer. Sangene til Pharell Williams fungerer også bra til scenene de akkompagnerer, selv om de kunne ha spart seg for å resirkulere et par av dem fra den første filmen.

Jeg likte antagonisten i Despicable Me 2 litt bedre enn den forrige. Han nye (Benjamin Bratt) var morsommere og mindre irriterende, men manglet motivasjon og tyngde. Jeg er dessuten usikker på hva folk vil synes om de mange mexicanske stereotypiene som er assosiert med denne skurken. Sluttoppgjøret med skurken var litt antiklimaktisk for min del, men det kan jeg tilgi, ettersom det kanskje er vanskelig å overgå slutten på den første filmen, som innebar romreiser og månestjeling. Det jeg derimot ikke tilgir er de halvhjertede forsøkene på å gjøre skurkens identitet til et «mysterium» som måtte løses, når det var pinlig åpenlyst hvem det var fra første stund.

Som sagt er ikke denne filmen for meg. Andre vil sikkert sette mer pris på den, så lenge de ikke plages av problemene jeg har nevnt her. Og selv jeg kan godt tenke meg å se den igjen, hvis jeg har tilgang til en spoleknapp neste gang. Filmen hadde sine fine sider også, i tillegg til den vakre animasjonen (som flere ganger fikk meg til å uttrykke et «Oooh!» av beundring). Steve Carell (The Office, Little Miss Sunshine, The 40-Year-Old Virgin) er for eksempel stadig like overbevisende som Gru. Han er en litt utstøtt, usikker, bitter og hevngjerrig mann med dårlige sosiale ferdigheter. Samtidig har han et godt hjerte, er fingerferdig, eventyrlysten og lager moro for seg selv og barna med det han har. Vi får også se bittelitt mer av hans smertefulle fortid. Døtrene til Gru er søte, men ikke for søte, de er underholdende og de har godt utviklede personligheter. Vanligvis er jeg ikke så glad i barnefigurer, fordi det er så vanskelig å gjøre dem naturlige. De blir gjerne enten små, stive voksne, sukkersøte englebarn eller ustyrlige drittunger. Når barnefigurer ikke irriterer meg i det hele tatt, slik som her, er det derfor en stor bragd.

8Bilde: Illumination Entertainment.

Kristen Wiig (Bridesmaids, The Looney Tunes Show) spilte Miss Hattie, den kalde barnehjemsbestyrerinnen, i den forrige filmen. Nå spiller hun den litt klønete og eksentriske men uredde og snille agenten Lucy Wilde. Lucy er morsom og søt, og jeg liker figurdesignet hennes, særlig den store nesen, men vi får som sagt ikke særlig mye tid til å bli nærmere kjent med henne. Det jeg egentlig ønsker meg nå er at man lager Despicable Me 3, og at den handler om hva som skjedde i de «147 dagene» mellom sluttoppgjøret med skurken og filmens siste scene. Jeg kan tenke meg at det hadde blitt mye mer engasjerende å få høre mer om eventyrene til Lucy, Gru og døtrene, enn å få se en hel film om minionsene.

Jeg gikk glipp av pressevisningen og så derfor originalversjonen av filmen, som bare er tilgjengelig i 3D. Det er synd at man ikke kan velge å se originalversjonen i 2D, men 3D-en ser i alle fall kjempebra ut. På begynnelsen av filmen, hvor «kamera» glider over et snølandskap, gir det en følelse av å bevege seg inn i filmen, og litt senere blir vi servert en fascinerende undervannssekvens. Det er virkelig imponerende vann-animasjon her. Dersom man har norsktalende barn og skal se den norske dubbingen, anbefaler jeg midlertid å droppe 3D-versjonen av hensyn til de aller minste. Jeg merket at alle vesenene som «glefset mot» dem hele tiden kunne være altfor kraftig kost for noen av barna.

Til slutt: Se også opp for en underholdende scene med Lucy på flyreise, hvor man tilsynelatende parodierer den infamøst bisarre restaurantscenen fra Being John Malkovich (1999).