Beetlejuice, Beetlejuice…BEETLEJUICE!

Mens vi venter på den potensielle oppfølgeren til Beetlejuice, tar vi en titt på den animerte tv-serien.

Originaltittel: Beetlejuice (1989-1991) Kategori: Komedie, Eventyr, Skrekk, Animasjon Produsenter: Michael Hirsh, Patrick Loubert, Clive A. Smith, Tim Burton, David Geffen Skuespillere: Stephen Ouimette, Alyson Court, Elizabeth Hanna, Roger Dunn Spilletid:** 94 episoder på ca. 22 minutter hver**

Bilde: Tim Burton, Geffen Films, Nelvana, Warner Bros.

En god stund nå har det har gått rykter om at det planlegges en oppfølger til Tim Burton’s Beetlejuice (1988). Det som får meg til å krysse fingrene er at det altså ikke er en reboot eller remake det er snakk om, men en direkte oppfølger, som fortsetter historien fra den første filmen. Med tanke på hvor langt bak i køen Beetlejuice befant seg da vi forlot ham i venterommet i det hinsidige på slutten av den opprinnelige Beetlejuice, er det god grunn til å tro at han fremdeles befinner seg der ved begynnelsen av Beetlejuice 2.

Michael Keaton (Beetlejuice), Winona Ryder (Lydia Deetz), Catherine O’Hara (Delia Deetz) og Tim Burton har alle vist sin interesse for prosjektet. Den potensielle regissøren og manusforfatteren Seth Grahame-Smith har i tillegg understreket at filmen ikke vil bli laget uten de originale skuespillerne, eller uten et skikkelig manus som respekterer opphavsmaterialet. Alt dette høres bra ut, men prosjektet er som sagt fremdeles på planleggingsstadiet, så det blir nok en stund å vente. Mens vi venter, kan jeg opplyse dere om at animasjonsserien som i sin tid ble basert på filmen, nettopp har blitt gjort tilgjengelig på DVD— for første gang noensinne! Beetlejuice-serien (1989-1991) hadde Tim Burton med på laget som konseptutvikler og utøvende produsent, og tittelmelodien var laget av Danny Elfman. Serien var et samarbeid mellom canadiske Nelvana og amerikanske Geffen Films. Lydia og Beetlejuice er nå bestevenner, og drar på eventyr sammen— som innebærer mer hverdagslige hendelser i Lydias verden, eller sprø, ofte skrekk-inspirerte hendelser i Beetlejuices verden  

Bilde: Tim Burton, Geffen Films, Nelvana, Warner Bros.

Animasjonskvaliteten vil kanskje plage noen, ettersom det er tv-animasjon fra seint 80-tall/tidlig 90-tall, med et påfølgende lavt budsjett. Man brukte i hovedsak gammeldags «cel animation», hvor man tegnet direkte på transparent-ark, men samtidig var serien en av de første som forsøkte seg på innslag av dataanimasjon. Uansett har denne serien noe som mange andre mangler— nemlig sjarm, personlighet og intelligens i bøtter og spann. Og nei, dette er ikke begynnelsen på en meningsløs tale om hvordan alt var bedre før. Det finnes serier i dag som overgår mye av det som var tilgjengelig da jeg var barn. Animasjonskvaliteten til Beetlejuice-serien er kanskje ikke alltid på topp, men figurdesignet er vidunderlig. Beetlejuice har i tillegg fremdeles en av de lekreste serieintroene jeg noen gang har sett. Kjemien mellom bestevennene Lydia og Beetlejuice sitter som støpt, dialogen er morsom, og bifigurene er underholdende.

For de som bare har sett filmen, kan det virke veldig tvilsomt at Lydia og Beetlejuice plutselig er bestevenner, med tanke på at han blant annet skremte vettet av foreldrene hennes og prøvde å tvangsgifte seg med henne. Det er også ganske suspekt at en voksen mann er bestevenner med en mindreårig jente, og ofte henger rundt på soverommet hennes. Det er liksom noen gode grunner til at mange har lurt på hvordan i all verden noen gikk med på å lage dette. Jeg regner med det er fordi Beetlejuice-filmen var blant de topp ti mest sette kinofilmene det året den kom ut. 80-tallet var dessuten en tid da man laget animasjonsserier for eller av alt. Og da mener jeg ALT. Rollefigurene Rambo og Robocop, hvis filmer er mye voldeligere og mørkere enn Beetlejuice, fikk også egne animasjonsserier som var tilgjengelige for barn. Og visste du at rapstjernen MC Hammer også fikk sin egen animasjonsserie, hvor et par magiske sko forvandlet ham til superhelten Hammerman? Ja, du leste riktig. 

</span>

Ettersom Beetlejuice skulle sendes på tidspunkter da barn kunne se serien, måtte noen elementer fra filmen uunngåelig tones ned. Beetlejuice er ikke lenger den samme pervoen. Han går ikke på horehus, klår ikke på damer, og har gitt opp å prøve å gifte seg med mindreårige Lydia. Han røyker og drikker ikke lenger heller, men spiser desto flere biller, og er enda mer skitten, stinkende og grotesk. De «magiske» kreftene hans er også større enn noensinne. Han er fremdeles uetisk og småkriminell, og har ikke noe imot å svindle eller bryte loven på andre måter for å bli rik, ta hevn, eller rett og slett for å more seg selv ved å skremme folk. Lydia fungerer ofte som samvittigheten hans, og hindrer ham gjerne i å gå for langt. Noen ganger er hun derimot med på leken. 

I denne versjonen er Beetlejuice stort sett kjip mot alle, men gjør hva som helst for Lydia, spesielt hvis hun er lei seg eller i fare. Dette sterke vennskapsforholdet skaper en slags solid emosjonell kjerne og hindrer serien fra å skli fullstendig ut i fjollete tull. Det gjør dessuten at Beetlejuice blir noe annet enn bare en drittsekk. Til tross for at Lydia ofte blir sint på Beetlejuice, kan man skjønne hvorfor de er venner. Det hjelper også at Stephen Ouimette (Beetlejuice) og unge Alyson Court (Lydia) gjør en imponerende jobb som stemmeskuespillere. I likhet med Beetlejuice i filmen, høres Stephen Ouimette ut som om han gurgler grus, og Alyson Court har akkurat den rette balansen mellom melankolsk goth og eventyrlysten tenåring. Perfekt, med andre ord. Gode episoder hvor vennskapet deres er et særdeles sentralt element er Out of My Mind, Time Flies og It’s a Wonderful Afterlife.

Lydia er stort sett den samme som i filmen— en uredd og fornuftig goth-jente med tørr humor, en fascinasjon for det mørke og bisarre, og en tendens mot selvmedlidende melodrama— men er kanskje litt blidere og mer optimistisk. Andre forskjeller mellom filmen og serien er det faktum at Delia Deetz plutselig er Lydias biologiske mor istedenfor stemoren— og at hovedpersonene i filmen, Barbara og Adam Maitland, har forsvunnet uten noen forklaring. Jeg likte Geena Davis og Alec Baldwin i filmen, men rollefigurene deres er ikke noe stort tap i serien. Den er uansett sin helt egen greie. Det er altså fullt mulig å like både filmen og serien, så lenge man ikke forventer at de er helt like.

Bilde: Tim Burton, Geffen Films, Nelvana, Warner Bros.

Beetlejuice-serien innebærer mange kreative groteske konsepter. Beetlejuice er jo faktisk død. Kroppsdeler faller av, folk befinner seg på forskjellige stadier av forråtnelse og noen sover gjerne i kister. Serien er like god på skarp satire som på morbid humor. Mange av mine favorittepisoder gjør narr av de mest overfladiske, materialistiske delene av samfunnet, andre serier eller filmer som var populære på den tiden, komedie og show business generelt sett, overdreven sensur— og vi får i tillegg servert den obligatoriske kritikken mot politikere, helsesystemet og rettssystemet. You know— for kids!  

Beetlejuice er en veldig selvrefleksiv serie, som gjerne tar i bruk meta-humor. I episoder som Snugglejuice og Goody Two Shoes, etablerer Beetlejuice seg klart og tydelig som en motgift mot flere av datidens sukkersøte og ryggradløse tv-serier. I Goody Two Shoes kommer det en sensor på besøk. Hun prøver å ufarliggjøre hele Beetlejuice-universet, fordi hun mener det er skadelig for seerne. Hun gjør dem til perfekte, smilende englebarn, men får selvsagt sin straff til slutt. Sensoren vil minne Harry Potter-fans om Dolores Umbridge fra Order of the Phoenix. Andre høydepunkter her er episodene The Chromazone, som parodierer tv-serien The Twilight Zone og konformistiske skjønnhetsidealer og The Sappiest Place on Earth, som tuller med Disney og Disneyland.  

Beetlejuice har det også moro med film og litteratur. Det finnes hele episoder dedikert til Edgar Allan Poe, Jules Verne, Shakespeare, Moby Dick eller Sherlock Holmes, og selvsagt tonnevis av episoder som parodierer skrekkfilmklassikere som Dracula, Frankenstein og The Blob (med mye kjærlighet). Beetlejuice er eid av Warner Bros, og det merkes. Serien har mye av humoren og stilen til klassiske Looney Tunes-tegnefilmer. I likhet med Snurre Sprett, for eksempel, trekker Beetlejuice gjerne i fullt «drag» hvis situasjonen krever det, og man bryter den fjerde veggen så ofte man vil.

Bilde: Tim Burton, Geffen Films, Nelvana, Warner Bros.

Beetlejuice-serien er veldig kreativ når det gjelder å leke med språket. Man blir gjort oppmerksom på uttrykk og fraser man tar for gitt i hverdagen fordi serien tar dem bokstavelig talt. Gjør deg klar for ordspill. Mange, mange ordspill. Man får mest ut av serien dersom man har et godt grep på det engelske språket og vestlig populærkultur. Det er også lurt å se et begrenset antall episoder på rad, ellers kan det bli litt for mye av det gode. Som andre har bemerket før meg, skjønner jeg ikke hvordan det er mulig å oversette en serie hvor det er så mye språkbasert humor. Jeg holder meg til den engelske versjonen.  

DVD-boksen ble sluppet 28. mai, og inneholder den komplette serien, altså alle fire sesongene. Uheldigvis er det også alt den inneholder. Det mangler bonusmateriale og undertekster, og selve boksen ser heller ikke særlig proff ut. Etter så mange år burde man riktignok kunne forvente seg et bedre produkt, men for min del er det egentlig bare flott å få tilgang til alle 94 episodene i grei kvalitet. Så langt har det kun vært mulig å oppdrive bootleg-varianter basert på private og utslitte opptakskassetter fra 90-tallet. DVD-boksen er tilgjengelig for kjøp fra Amazon, og til tross for de tidligere nevnte problemene, anbefaler jeg å skaffe den. Beetlejuice er kanskje ikke for alle, men hvis man først liker serien, liker man den virkelig. Det er søt, cheesy moro som garantert vil få mange av dere til å smile. Og stønne og riste på hodet av alle ordspillene. Herlig underholdning!