Det har blitt sagt av mange andre at en spillefilm basert på Guardians of the Galaxy-tegneserien er noe som ikke skulle fungert på papiret. Så feil kan man ta. 

Guardians of the Galaxy

Marvel har dedikert flere år på å skape et stort og imponerende filmunivers, med superhelter som Iron Man, Thor, Captain America og en håndfull andre, som alt akkumulerte i The Avengers fra 2012. Guardians of the Galaxy er deres seneste ny-introduksjon, og det fungerer eksepsjonelt bra.

Til tross for at mange ikke forventet at dette ville fungere valgte Marvel Studios å satse alt på denne bisarre kvintetten i sommer-blockbuster-sesongen i år, og på grunn av en godt valgt regissør, og en rolleliste som vet hva det hele handler om, blir det fullstendig eksplosivt.

Filmen åpner med en kort scene som tar plass i 1988. En liten gutt tviholder på en Walkman, mens han blir vitne til at sin kreftsyke mor går bort. Fortvilelsen tar overhånd, og den lille gutten løper ut ifra sykehuset, for så å bli kidnappet av et romskip. Slik starter Guardians of the Galaxy. Et klassisk scenario i superhelt-forhistorien. Foreldrene dør. Vi kutter til nåtiden, og denne gutten har vokst opp til å bli, Peter Quell (Chris Pratt), en plyndrer i det store universet. Det er her filmen viser oss hva den er; en Marvel-film som vet akkurat hvor absurd og teit disse historiene og situasjonene er, og i et storslagent musikalsk nummer – hvor lydsporet blir dannet av Quells 1988-Walkman – slår tittelen oss i ansiktet; Guardians of the Galaxy, mens Peter Quell danser med til musikken under tittelen.

Quell er som sagt en plyndrer, og når filmen starter finner han «The Orb»; en klassisk narrativ-kickstarter i denne type film. Noe alle vil ha, fra Quells pengegriske hender, til store og mørke supermakter på andre siden av galaksen. Disse store og mørke supermaktene liker selvsagt ikke at en frekk og karismatisk drittsekk fra jorden finner denne, og slik starter eventyret. Quell blir tvunget inn i et samarbeid med den mest dysfunksjonelle gjengen i Marvel-universet. Den hissige og skyteglade vaskebjørnen, Rocket Raccoon (som Bradley Cooper låner stemmen til), og hans kompanjong – et vaskeekte og snakkende tre – Groot (bragt til liv av Vin Diesels stemme). Vi har også Gamora (Zoe Saldana), en hardtslående alien dame som også er adoptivdatteren til en vis slemming. Til slutt møter vi den humørløse, muskelbunten, Drax the Destroyer, spilt av wrestleren, Dave Bautista.

Det høres absurd ut, og til tross for at undertegnede er en stor vaskebjørn-fanatiker i virkeligheten – av uforklarlige årsaker – er det ikke akkurat en gjeng med samme salgspotensialet som Iron Man, Thor og resten av gjengen i The Avengers. Noe Marvel innså selv, ettersom mange av disse karakterene lå død i tegneserie-universet i flere tiår, før de fikk nytt liv tidlig i 00-tallet. Heldigvis har Marvel Studios vist seg å være flinke til å velge ut regissører (bare se Josh Whedon i The Avengers, og Russo-brødrene i Captain America: The Winter Soldier), for ved å bringe inn James Gunn til å gi liv til denne gjengen, har de skapt gull.

Guardians of the Galaxy

Gunn – som også har regissert den hysterisk morsomme, Super – har en unik evne til å regissere skuespillerne sine i ulike situasjoner. Hver eneste Marvel-film har en slags løssluppen humor i sitt ytterste skal. Tony Starks personlighet i Iron Man-filmene, Thors uvitenhet om jorden i Thor-filmene og mye annet. I Thor-filmene spiller Kat Dennings den unge assistenten til Natalie Portmans karakter, og skal på papiret fungere som det morsomme leddet, men i hennes sko blir alt flatt og uinspirert. Det er gjort utallige ganger før, og er som oftest frekk i sine antakelser om hva publikum mener er morsomt. Dette skjer sjeldent i Guardians of the Galaxy.

Det virker som om Marvel har gitt Gunn og med-skribent, Nicole Perlman, større spillerom for hva som er lov og ikke. Denne filmen slipper nemlig unna med et par spøker som ikke ville vært å se i de tidligere sensur-tunge filmene. Det er ikke lett å forklare hvordan uten å presentere eksempler, men det er også synd å avsløre for mye i forkant av kinopremieren. For å ta et eksempel; Gamora kommenterer hvor skittent skipet til Quell er, og hans svar er; Bra vi ikke har UV-lys. Da ville det sett ut som et Jason Pollock-maleri. Fullstendig barnslig, men gjennomført med et snev av intelligens og respekt for sitt publikum.

Fra start til slutt føles også filmen som noe helt friskt. Identiteten til Marvel ligger godt i filmens grunnstruktur, men når vi følger vår nye gjeng fra planet til planet, er det hele tiden en slags barnslig nostalgi over det hele. Gunn viser her at han har en evne vi ikke har sett mye av, men som best kan sammenlignes med den originale Star Wars-trilogien. I filmens komplekse geografiske struktur, blir vi aldri glemt. Det føles som om det er en vei mellom planetene vi besøker, og det er en illusjon noe ytterst få filmer klarer å skape (se John Carter, JJ Abrams Star Trek…).

På denne måten blir Guardians of the Galaxy ikke bare den morsomste Marvel-filmen per dags dato, den blir også den mest inspirerte. Den forsøker å gå nye veier, og ettersom veldig få har et forhold til navnet, får Gunn og co. godt spillerom til å klare det. Den er langt ifra den mest eksplosive, eller imponerende på actionsiden, men det gjør absolutt ingenting. Dessverre sliter Marvel fortsatt litt med skurkene sine (sett oppimot DC Comics) i hvert fall, men det er faktisk filmens eneste åpenbare svakhet.

Dette er popcorn-film på høyeste nivå, men uten å gå bort fra kunstnerisk identitet og spillerom. Den fungerer som et hardt slag i magen på alle som sier at en bør slå av hjernen i blockbuster-filmer, og pulveriserer den unnskyldningen fullstendig. Det er et regelrett bevis på at det går an å skape renspikket action, barnslig humor og nostalgi, uten å behandle publikum som hjernedøde konsumere, og plasserer seg i en meget eksklusiv gruppe filmer.

  • Originaltittel: Guardians of the Galaxy
  • Sjanger: Action / Komedie
  • Regissør: James Gunn
  • Manus: James Gunn, Nicole Perlman
  • Skuespillere: Chris Pratt, Bradley Cooper, Vin Disel, Zoe Saldana, Dave Bautista, Lee Pace, Karen Gillan.