En fin historie om familie, forhold og en underfundig jakt etter skjebnen. Helhetlig bra, men budskap og rolleutvikling er litt rotete.  

Originaltittel: Jeff, Who Lives At Home Kategori: Komedie Regi: Jay Duplass, Mark Duplass Skuespillere: Jason Segel, Ed Helms, Susan Sarandon, Judy Greer, Rae Dawn Chong. Spilletid: 1 time og 23 minutter

Cyrus (en av Duplass-brødrenes tidligere filmer) var en subtil dramakomedie om kjærlighet og familie – den var en positiv overraskelse ettersom jeg forventet nok en banal komedie om en skrullete familie. Jeg var derfor spent i forkant av Jeff, who lives at home.

Jeff (Jason Segel) bor hjemme i kjelleren til morens hus, der røyker han store mengder marijuana og trives godt med det. Han er fullstendig besatt av filmen Signs med Mel Gibson, han mener den har mange gode sider – den har blant annet virkemidler som tilsier at det å følge skjebnen er det eneste riktige og logiske man kan gjøre. Så når han en dag får en telefon der noen oppsøker en som heter Kevin blir han overbevist om at det er skjebnen som gir han et «sign». Hvem er denne Kevin? Og hvor finner jeg ham? Det finner han raskt ut av. Det leder ham på en lang ferd gjennom byen sammen med broren (Ed Helms) på jakt etter formål.

Duplass brødrene viser igjen at de kan innlemme drama og komedie i ett – det virker strålende med tanke på hvor avslappet humoren er. Det finnes ikke et eksakt tidspunkt – som i en sitcom – der du blir bedt om å le. Det er tragikomiske momenter – ikke tørrvittige vitser om alskens tull – som får deg til å le.

Spenningskurven er ganske stigmatiserende mot slutten, men i midtpartiet er det mye dødtid. Det kommer av at en situasjon (som er åpenbar) blir langtekkelig og derfor kjedelig. Filmen gjør opp for det med en spennende og uforutsigbar slutt.

Jason Segel, Ed Helms og Susan Sarandon løfter filmen betydelig, det er skuespillerprestasjonene deres som gjør filmen til en fornøyelig affære. Uten dem ville filmen falt under kategori: uinteressant makkverk.

Det jeg forøvrig merker er at de i prinsipp er mer profesjonelle under scener der humor blir vektlagt, og i dramascener svikter de litt mer. Det kan komme av at de er mest kjent for sin evne til å være morsomme, men ikke like kjent for sin seriøsitet rundt en nokså gripende dramafilm. Det er det jeg velger å kategorisere denne filmen som – en dramafilm med et snev av komedie.  

Denne filmen imponerte meg virkelig, dog dens noe uklare budskap gjør den litt svak. Det faktum at den ikke nødvendigvis har den mest engasjerende historien jeg har sett gjør at det blir en habil, men noe ufortjent middelmådig karakter.